Utrikes 26 oktober, 2005

Norsk regeringsförklaring, del 2

Regjeringen vil legge til grunn at WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.
Når det gjelder handel med tjenester innen rammen av GATS-avtalen vil Regjeringen gjennomgå og revurdere de norske posisjonene. Norge skal ikke fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning, og heller ikke gå inn for en avtale som kan presse fram privatisering av offentlige tjenester i Norge.

Hensynet til tilgang på billige medisiner mot livstruende sykdommer (hiv/aids, malaria, tuberkulose) i fattige land må tillegges avgjørende vekt i de internasjonale forhandlingene om patentrettigheter (TRIPS-avtalen).

Handelsliberalisering skal kun skje innenfor en ramme hvor man hensyntar fordeling, grunnleggende sosiale standarder, miljø og nasjonal matsikkerhet.

Regjeringen vil:
gjennomgå og revurdere alle krav Norge har stilt til u-land om liberalisering av tjenestesektoren i GATS-forhandlingene.
at Norge i WTO-forhandlingene om landbruk og om markedsadgang for andre varer enn landbruksprodukter skal arbeide for å gi land i sør tilstrekkelig handlingsrom til å velge utviklingsstrategier som tar hensyn til deres særegne behov og utviklingsnivå.
at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning.
arbeide for å fremme norsk eksport av fisk og fiskeprodukter samt andre eksportinteresser i de pågående WTO-forhandlingene.
at Norge skal støtte utviklingslandenes krav om reforhandling av avtalen om patentrettigheter (TRIPS-avtalen).
legge vekt på økt åpenhet om hvilke anmodninger Norge sender til andre land i GATS-forhandlingene, og så langt som mulig innenfor WTO-regelverket gi offentligheten innsyn i de anmodninger Norge mottar.
bidra til å sikre fattige land tilstrekkelig politisk handlingsrom til å beskytte egen matproduksjon.
øke importkvotene for fattige land, også ikke-MUL land. Regjeringen vil målrette bistand mot å sette MUL-land i stand til å utnytte sine handelspreferanser.
arbeide internasjonalt for en gjennomgang av tidligere WTO-runder før forhandlingene utvides til nye områder.

Kapittel 3: Den økonomiske politikken
Målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. De ulike delene av politikken skal virke sammen for å oppnå dette.

Den nordiske modellen, som bygger på godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor, kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. Et høyt velferdsnivå, god produktivitet, god økonomisk vekst og relativt lav arbeidsledighet er et resultat av en aktiv offentlig sektor som sammen med næringsliv, organisasjoner og befolkning har utviklet gode samfunn. Disse erfaringene vil vi bygge videre på.

Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet, blant annet gjennom økt innsats på forskning og utvikling og gjennom å styrke samfunnets evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger som barnehage, utdanning, omsorg og helse.

Vi vil føre en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst, og veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling slik at ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov undergraves. En bærekraftig utvikling forutsetter at Norge og andre land forvalter miljø- og naturressursene i et langsiktig perspektiv. Samtidig er ren luft, tilgang på rekreasjonsområder og naturopplevelser også av uberørt natur, viktig for folks livskvalitet og helsetilstand.

Vi vil styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor. Innretningen på de offentlige budsjetter skal bidra til å styrke landets samlede konkurranseevne, særlig gjennom satsing på utdanning, forskning, samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede tiltak som øker produktiviteten uten å gå utover de ansatte eller miljøet . Vilkårene for å drive næringsvirksomhet skal være stabile og forutsigbare. Vi vil invitere til et tettere inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. For å møte konkurransen kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere.

Å finansiere framtidens velferdssamfunn er en krevende oppgave. Befolkningssammensetningen vil endres slik at det blir stadig færre yrkesaktive som skal finansiere inntektene til stadig flere som mottar pensjon og trygd. Vi vil sikre et godt og omfattende velferdssamfunn også på lang sikt ved å bidra til økt verdiskaping, en ansvarlig økonomisk politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Vi vil hele tiden forbedre, fornye og omstille offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte, slik at tjenestene tilpasses folks behov. Det forebyggende arbeid må styrkes. Mye av velferdsstatens utgifter har sammenheng med mangelfull forebygging av skader og at mange støtes ut av arbeidsliv og samfunn.

For å kunne opprettholde og styrke velferden er det nødvendig med en sterk konkurranseutsatt sektor. Nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv er uheldig for sysselsettingen, svekker distriktene og tapper landet for kompetanse. Konkurranse kan bidra til å utvikle teknologi og kunnskap. Vi vil føre en aktiv næringspolitikk med satsing på forskning og utvikling, som styrker det næringslivet vi har og stimulerer til at nye virksomheter vokser fram.

Det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes.

Statsbudsjett-utvalgets rapport om økt langsiktighet i statens budsjettering legges til grunn for en gjennomgang av et mulig skille mellom drift og langsiktige investeringer i statens budsjettpolitikk.

Regjeringen vil arbeide for å utvikle nye styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken nasjonalt og globalt.

Retningslinjene for den økonomiske politikken
Vi vil føre en finanspolitikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. Vi legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken. Over tid skal bruken av petroleumsinntekter tilsvare realavkastningen av Petroleumsfondet slik at også kommende generasjoner får nyte godt av petroleumsformuen. Finanspolitikken skal brukes til å jevne ut svingningene i økonomien for å holde arbeidsledigheten nede. Handlingsrommet i budsjettpolitikken skal benyttes til å styrke sysselsettingen og vekstkraften i økonomien, og til å videreutvikle velferdsordningene. Pengepolitikken skal virke sammen med finanspolitikken og videreføres slik det er nedfelt i Forskrift om pengepolitikken, der både hensyn til inflasjon, kronekurs og sysselsetting tillegges vekt.

I denne plattformen legger vi fram våre felles målsettinger for politikken de neste fire årene. Hvor langt vi lykkes i å nå målene vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet. Hvor stort dette handlingsrommet er, avhenger av en del faktorer som det er vanskelig å forutsi utviklingen av. Dette gjelder blant annet veksten i regelbundne utgifter i Folketrygden, varierende skatteinntekter og framtidig oljepris. Hensynet til lav arbeidsledighet og høy sysselsetting, stabil økonomisk og bærekraftig utvikling er grunnleggende hensyn i Regjeringens økonomiske politikk.

Gjeldende retningslinjer for Petroleumsfondets plasseringer legges til grunn. Vi vil videreføre og videreutvikle de etiske retningslinjene for Statens petroleumsfond. Fondet skal forvaltes slik at formuen gir god avkastning også på lang sikt. Dette er avhengig av at man oppnår en bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og sosial forstand. Petroleumsfondet skal ikke foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser.

Etter hvert som fondet høster erfaringer med de nåværende etiske retningslinjer vil vi vurdere å utvikle en mer aktiv investeringsprofil også for etiske hensyn, for eksempel ved utøvelse av eiermakt.

Skatte- og avgiftspolitikken
Vi vil arbeide for et skattesystem som gir stabile inntekter til fellesskapet, bidrar til rettferdig fordeling, et bedre miljø, fremmer sysselsettingen i hele landet og som bedrer økonomiens virkemåte. Skattesystemet skal sterkere enn i dag bidra til en mer rettferdig inntektsfordeling i samfunnet. Det skal innføres skatt på aksjeutbytte. Vi vil gjennomføre de vedtatte endringene i skattesystemet.

Kampen mot skatteunndragelser skal skjerpes. Det betyr blant annet en gjennomgang av skjerpede regler for internprising for konsern.

Vi vil sørge for stabile og konkurransedyktige skattemessige rammevilkår for næringslivet, og vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling og tiltak som kan fremme vekst og sysselsetting.

Regjeringen vil gjennomgå skatte- og avgiftssystemet med sikte på å foreta endringer, for å fremme miljøvennlig atferd. Dette skal skje innenfor en provenynøytral ramme.

Internasjonaliseringen av økonomi og produksjon skaper skattekonkurranse landene imellom. Dette setter begrensninger for hvordan vi kan utforme vårt skatte- og avgiftssystem uten å svekke næringslivets konkurransemuligheter. Vi vil finne beskatningsformer som gjør det vanskelig å unndra seg beskatning gjennom tilpasninger eller utflagging. Derfor vil vi arbeide for internasjonale skatteavtaler som begrenser muligheten for skatteunndragelser.

Regjeringen vil:
videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som gjaldt for 2004.
jevne ut forskjellen i beskatningen av henholdsvis arbeids- og kapitalinntekter, blant annet ved å innføre skatt på aksjeutbytte.
øke fradraget for fagforeningskontingent til det dobbelte av dagens nivå.
gjeninnføre grunnavgiften på engangsemballasje.
ha en gjennomgang av særavgiftssystemet for å endre avgifter som er en ulempe for norske produksjonsarbeidsplasser blant annet i konkurranse mot import.
ha en omlegging av bilavgiftene for å stimulere til sikrere og mer miljøvennlige biler.
styrke Skatteetaten og intensivere arbeidet mot svart arbeid og skatteunndragelser.
at samboere som har bodd sammen i to år eller mer skal ha samme rett til fritak for arveavgift som ektefeller og samboere med barn.
øke fribeløpet for ungdom.
beholde fradraget for gaver til frivillige organisasjoner.
gjøre generasjonsskifte i familiebedrifter lettere ved å gjennomgå arveavgiften.

Kapittel 4: Næringspolitikk
Vårt mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Norge skal være er et godt land å drive næringsvirksomhet i.

Næringslivet er avhengig at det føres en økonomisk politikk som sikrer konkurranseevnen. Vi vil gi stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser, og føre en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert i partnerskap med næringsliv og arbeidstakerne. Vi vil etablere gode rammebetingelser som bidrar til innovasjon og nyskaping. Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes og være en fleksibel partner, ikke et byråkratisk hinder for næringslivet.

Staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv, innen forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Strategiske nasjonale satsinger skal bygge opp under målet om å skape en bærekraftig utvikling, gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen vil også ha fokus på tjenestenæringenes betydning for næringsutviklingen.

Regjeringen vil:
utvikle nasjonale strategier innen de næringsområder hvor Norge har kompetanse eller særlige fortrinn, som marin sektor, maritim sektor, energi, miljø og reiseliv.
øke støtten til næringsutvikling gjennom Innovasjon Norge, herunder investeringstilskuddet, SIVA og de regionale utviklingsmidlene, samt gjeninnføre kommunale næringsfond.
øke offentlige bevilgninger til såkornkapital. Fokus må omfatte en større del av virksomhetens aktiviteter enn bare produktutviklingen. Vi vil at den landsdekkende såkornordningen knyttet til universitetene også bør omfatte Universitetet i Tromsø. Ordningen i Tromsø bør samordnes med den distriktsrettede låneordningen.
øke bruken av statlige forsknings- og utviklingskontrakter. Vi vil konvertere deler av statsgjelden til SIVA til egenkapital.
utvikle sentra for spisskompetanse rundt om i landet, og sentra for fremragende forskning knyttet til universitetsmiljøene.
i større grad arbeide for å utvikle regionale verdiskapingsmiljøer.
bidra til at det etableres lokale servicekontorer for næringslivet.
forbedre norsk patentpolitikk slik at vi kan sikre patentrettigheter på høyde med våre konkurrentland.
utvide ordningen med etableringsstipend til gründere i regi av Innovasjon Norge og utrede opprettelsen av en Gründer-bank.
sikre gründere og etablerere gode sosiale ordninger, blant annet ved å se på vilkårene for selvstendig næringsdrivende til å kombinere yrkeskarriere med barneomsorg.
utvikle en nasjonal handlingsplan for kvinnelige entreprenører og opprette finansieringsordninger som særlig stimulerer til innovasjon og entreprenørskap blant kvinner.
etablere nye ordninger for å sikre bedre kapitaltilgang til norske bedrifter. Et eget fond med betydelig kapitalbase skal utredes.
styrke samarbeidet mellom forskning og næringsliv og opprette kompetanseprogram for ulike bransjer hvor hele spekteret fra fagarbeidere til forskningsinnsats inngår.
utrede en næringsretta designpakke, som inkluderer utdanning, viktige næringer og industrimiljøer og Innovasjon Norge.
gjennomgå den regionale transportstøtteordningen og vurdere om den skal økes og hvilke næringer den skal omfatte.

Fiskeri- og havbrukspolitikk
Vi vil føre en ny og helhetlig kystpolitikk. Kyst og fiskeripolitikken skal bidra til langsiktig miljømessig forsvarlig verdiskaping for hele samfunnet og samtidig bidra til rettferdig fordeling av ressursene. Regjeringen er opptatt av å beholde en variert eierskapsstruktur. Det er viktig å ta vare på de lokalt forankrede selskapene i fiskeri og havbruksnæringen. Regjeringen vil opprettholde Råfiskloven og Deltakerloven.

Vi vil sikre langsiktig nasjonal råderett og styring over de marine ressursene og havområdene våre. Gjennom lovverket og reguleringer skal fellesskapet sikres styring og kontroll over ressurser og fordeling av fisken i havet, marine organismer og oppdrettede arter. Det uregulerte fisket, særlig i Barentshavet, er et alvorlig miljø- og økonomisk problem, og må stoppes.

Verdiskapningen av våre nasjonale fiskeressurser skal i størst mulig grad komme kystsamfunn som er avhengig av fiskeriene, til gode. Kystnært fiske og økt markedstilbud på fersk fisk er en viktig del av denne strategien.

Regjeringen ser det som en styrke at næringen har en struktur der aktørene varierer i størrelse. Regjeringen vil legge til rette for en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten, og som kan sikre industrien helårig stabil tilgang på råstoff.

Regjeringen mener at strukturtiltak for fiskeflåten må utformes i tråd med målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og samtidig sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom. Regjeringen vil sette i verk en bred utredning for å vurdere hvordan de strukturtiltakene som er gjennomført, virker i forhold til disse målene. Mens utredningen pågår må adgangen til omsetning av kvoter og rettigheter fristilt fra fartøy fryses.

Det skal oppnevnes et bredt sammensatt, hurtigarbeidende utvalg hvor interessene både til lokale og regionale folkevalgte myndigheter langs kysten, næringens organisasjoner, fagmiljøene og andre samfunnsinteresser er representert. Utvalget skal også gjennomgå spørsmålet om tidsavgrensing for alle konsesjoner, rettigheter og deltakeradgang.

Driftsordningene for kystflåten videreføres inntil Regjeringen har besluttet hvilke tiltak som skal iverksettes for kystflåten under 15 meter.

Regjeringen vil:
trekke opp en nasjonal strategi for utvikling av fiskerinæringa som bygger på vårt fortrinn ved tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Leveranse av ferskt råstoff må ha prioritet i forhold til leveranse av råstoff som er frosset på havet.
at fiskeressursene må forvaltes med sikte på høyest mulig langsiktig ressursuttak innenfor bærekraftige rammer, og et mest mulig stabilt uttak fra år til år. Vi vil at kvoteåret skal gjøres mer fleksibelt. Ressurskontrollen må styrkes, det må være krav til meldeplikt om når og hvor fangst fra større fartøy skal landes, og hyppigere kontroller om bord.
at fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. Regioner og kommuner, sammen med aktive fiskere, skal kunne eie fartøy med kvoterettigheter innenfor dagens deltakerlov. Leveringsvilkårene må håndheves strengt slik at konsesjoner ved grove brudd blir inndratt.
at fiskeforedlingsindustrien skal sikres stabil tilgang på råstoff. Langsiktige avtaler innenfor rammene av råfiskloven kan bare settes til side for å sikre leveranse fra små fartøy som ikke kan levere annet sted. Fiskeråstoffet skal som hovedregel foredles ved anlegg på land. Regelverket for produksjon om bord skal være mest mulig likt regelverket for produksjon på land.
kongekrabben er en fremmed art i norsk fauna. Vi vil gå gjennom evalueringsrapporten om forvaltningen av kongekrabbe når den foreligger, samt gjennomgå mandatet for å sikre at spørsmål om fritt fiske i norsk forvaltningssone blir vurdert.
opprette rekrutteringskvoter eller andre ordninger som sikrer ungdom en vei inn i fiskerinæringen. Regjeringen vil legge til rette for å få ungdom til å søke fag innen fiskeri- og havbruk.
at dagens distriktskvoteordning forsterkes og tas mer aktivt i bruk. Nasjonale myndigheter skal årlig kunne avsette inntil 10 prosent av den nasjonale kvoten til landing og bearbeiding i spesielt utsatte distrikter for å sikre sysselsettingen i industrien. Fartøy i alle deler av landet som ønsker å levere fisk for bearbeiding i den aktuelle regionen, skal behandles likt. Regionale myndigheter tilbys å fordele disse landingene til de områder og virksomheter som i kortere eller lengre tid har behov for slike spesielle virkemidler.
sikre en desentralisert mottaksstruktur gjennom fortsatt støtte til mottaksstasjoner og styrke bevilgningen til føringstilskuddet.
sette i verk et program for fornyelse av kystfiskeflåten.
gi investeringstilskudd gjennom Innovasjon Norge for investeringer innen kystflåten.
videreføre kondemneringsordninger.
gjøre en aktiv innsats overfor myndighetene i våre naboland og i det internasjonale reguleringsutvalget for å hindre overfiske og uregulert fiske, særlig i Barentshavet, i Nordsjøen og i internasjonale farvann.
at Fiskeridirektoratet og kystvakten må sikres økte økonomiske ressurser for å stoppe uregulert fiske.
etablere et system med offisiell kvalitetsmerking av norske fiskeprodukter.
utvikle et verdiskapingsprogram for fisk, med spesiell fokus på fersk fisk, og sette i verk en nasjonal satsing på fangstbasert havbruk og oppdrett av nye arter. Formålet er å utvikle nye og mer forbrukervennlige produkter, utvikle gode logistikkløsninger, øke kunnskapene om internasjonale markedsmuligheter, drive markedstilpasset utviklingsarbeid og å styrke markedsarbeidet i Norge og internasjonalt.
opprette et eget statlig investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn med eierinteresser i oppdrett og i foredling av marine produkter.
arbeide for å gjøre oppdrettsnæringa bærekraftig.
ha økt marin forskningsinnsats og styrking av marint innovasjonsprogram, for å legge til rette for forskning, utvikling av nye produkter, og marin teknologi.
gjennomgå konkurranseforholdene i havbruksnæringen. Det forutsettes et tak for eierskap som er vesentlig lavere enn i dag. Eventuelt nye konsesjoner bør ha som mål å styrke små og mellomstore aktører.
åpne for styringsvirkemidler som fórkvoter med videre, for å sikre langsiktig balanse i produksjonen av oppdrettslaks.
gjennom Innovasjon Norge åpne for at havbruksnæringen kan sikres muligheter for risikoavlastning i oppstartsfasen ved utvikling og introduksjon av nye arter i oppdrett.
flytte fordeling og refordeling av oppdrettskonsesjoner til regionalt folkevalgt nivå. Regjeringen vil vurdere hvorvidt konsesjonsavgiften skal tilfalle kommuner som stiller arealer til disposisjon for nye konsesjoner.

Industri
Industri er viktig for Norge. Industrien gir mange arbeidsplasser i alle deler av landet, store eksportinntekter og etterspør underleveranser og tjenester som har store ringvirkninger. Vi har gode forutsetninger for industri, blant annet gjennom naturressurser og høy kompetanse. Vi vil ta vare på og videreutvikle industrien og samtidig bidra til å utvikle ny industriell virksomhet. Norske råvarer bør i stor grad videreforedles i Norge. Gjennom sentrale og lokale virkemidler vil vi sikre industrien gode stabile rammevilkår og legge til rette for ny industriell virksomhet fremover.

Regjeringen vil:
sette inn bedrifts- og bransjerettede tiltak for å opprettholde og utvikle framtidsrettet industrivirksomhet.
innføre en ny og forsterket ervervslov innenfor EØS-avtalens ramme.
utrede og etablere et eget industrikraftmarked. Et slikt marked skal gjennom objektive kriterier sikre lik konkurranse om den kraft som legges ut i markedet gjennom auksjon. Ordningen skal stille krav til energieffektivisering og energigjenvinning når det inngås langsiktige kraftkontrakter.
gjennomgå reglene for grunnrentebeskatningen innen vannkraftsektoren med siktemål om å oppnå mer langsiktighet i kraftmarkedet.
iverksette tiltak for å dempe den negative virkningen for de kraftforedlende bedrifter som har fått økte utgifter på grunn av økning i påslaget på nettariffen.
sikre et effektivt importvern innenfor gjeldende avtaler som en forutsetning for en innovativ og offensiv næringsmiddelindustri.
gjennom strategisk satsing gjøre norsk industri ledende innenfor miljøforbedringer. Det vil gi vårt næringsliv et forsprang og nye salgsprodukter, når nye internasjonale krav til BAT (best tilgjengelige teknologi) økes og når markedene for miljøvennlig energi og produkter vokser.
forutsette gjenkjøp og industrielle deltakelse ved større forsvarsanskaffelser i større grad enn i dag.

Landbruk
Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Landbruket i Norge har flere funksjoner: produsere trygg mat og sikre matforsyningen og samtidig bidra til sysselsetting og bosetting over hele landet. Landbruket er mangfoldig og omfatter jordbruk, skogbruk, beitebruk og reindrift, og den er viktig også for næringer som reiseliv, kultur og næringsmiddelindustri. Norsk matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende landbruk over hele landet.

Regjeringen vil:
sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper.
videreføre markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator skal sikres.
sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Strukturprofilen må styrkes, kanaliseringspolitikken skal opprettholdes og driftstilskuddsordningen gis en klarere distriktsprofil. Virkemiddelbruken må stimulere til økt beiting med husdyr for å kunne opprettholde et åpent kulturlandskap.
gi velferdsordningene en spesiell prioritet gjennom forslag til bedre avløserordninger og sikring av ferie og fritidsmuligheter.
prioritere bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården og fra annen primærnæringsvirksomhet ha en totalgjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk. I en nær dialog med næringen vil vi legge grunnlaget for utforming av virkemidler i tråd med Stortingets mål for landbrukspolitikken og internasjonale forpliktelser.
ha et sterkt importvern for innenlandsk landbruksproduksjon.
det er ikke grunnlag for nye innrømmelser under artikkel 19 i EØS-avtalen så lenge de pågående forhandlingene i WTO foregår.
videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift, og stimulere til utvikling av nisjeprodukter, satse på bygdeutviklingstiltak og bioenergi og utvikle en ny politikk for fjellområdene.
bidra til å øke videreforedlingen av norske trevarer, og videreutvikle en nasjonal skogpolitikk der staten tar et medansvar for planting og ungskogpleie. De økonomiske støtteordningene til skogbruket skal forbedres.
utrede en gunstig låneordning i forbindelse med etablering innen landbruket slik at generasjonsskifte og rekruttering kan sikres bedre.
at det skal være et mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i 2015 skal være økologisk.
prioritere dyrevelferd og bedre kapitaltilgangen i næringen slik at nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet kan imøtekommes. Ordninger må utformes på en slik måte at man samtidig ivaretar målet om mangfold og variasjon i bruksstørrelse.
at Mattilsynet i større grad skal finansieres av offentlige midler med bakgrunn i at det oppfyller en offentlig kontrollfunksjon.
at bøndenes rett til å bruke formeringsmateriale fra egen avling ikke skal svekkes.

Skipsfart
Norsk skipsfartsnæring har lange tradisjoner. Skipsfarten og den maritim næringen bidrar til viktige kompetansearbeidsplasser langs hele kysten. Norge må ha ambisjon om å være verdensledende nasjon innen maritim forskning, kompetanseutvikling og nyskaping. Gjennom gode og stabile rammevilkår vil vi bidra til å sikre arbeidsplasser og vekst i de maritime næringer.

Regjeringen vil:
ha en sterkere innsats for å sikre arbeidsplasser og vekst i de maritime næringer.
videreføre eksisterende ordninger for norske rederier og sjøfolk for å møte den stadig tøffere internasjonale konkurransen. Vi vil utvide nettolønnsordningen til å gjelde alle norske sjøfolk om bord på konkurranseutsatte skip i NOR, blant annet fraktefartøy, lasteskip, brønnbåter, taubåter og slepe- og bergingsfartøy. Vi vil ta internasjonale initiativ for å sikre like konkurransevilkår for sjøfolk i nordiske og europeiske land, blant annet for å hindre skattekonkurranse.
at nettolønnsordningen for fergerederier i utenriksfart i NOR skal omfatte sikkerhetsbemanningen i henhold til skipenes alarminstruks.
gjennomgå de norske skattereglene for rederinæringen, og følge opp utvalget som vurderer den norske rederiskatteordningen.
at det for alle skip under nettolønnsordninga skal stilles krav om positiv næringsutvikling (f.eks. dokumenterbare investeringer utover normalnivå i HMS-arbeid, innovasjon og industriell utvikling i forskningsinstitusjoner, leverandører og andre bedrifter i den maritime klyngen), samt krav om et visst antall lærlingplasser. Regjeringen vil legge fram forslag til konkrete vilkår i samsvar med ovennevnte.
gjeninnføre kravet om arbeids- eller oppholdstillatelse for utenlandske sjøfolk på skip under fremmed flagg som frakter gods eller passasjerer mellom norske havner
vurdere ordninger som innebærer en modernisering av kystfrakteflåten. Dette kan bl.a. knyttes til ordningene i Innovasjon Norge. Vi vil videreføre NOx-reduksjonsprogrammet.
erstatte dagens riksvegferger med gassferger gjennom et samarbeid mellom næringer og myndigheter, slik at utvikling og produksjon skjer i Norge som forsknings- og utviklingsprosjekt.
videreføre ordningen med byggelånsgaranti for norske verft og bruke utviklingskontrakter aktivt for å bidra til nyskapning i næringen.
at rekruttering til maritime næringer skal forsterkes og at det gjennomføres en kompetanseheving for ansatte i næringen.

Reiseliv
Turisme og reiseliv er en viktig eksportartikkel for Norge. Turisme og reiseliv kjennetegnes av å være en distriktsnæring og en kvinnedominert næring som består av en rekke små og mellomstore bedrifter. Vi vil videreutvikle norsk reiseliv og satse på profileringen og merkevarebygging av Norge som reisemål.

Norge har attraktive ressurser i reiselivssammenheng i form av vår natur- og kulturarv. Ivaretakelse av denne arven er en forutsetning for en positiv utvikling av reiselivsnæringen i framtiden

Regjeringen vil:
utvikle en nasjonal reiselivsstrategi bygget på nærhet til natur og norsk kultur, som ivaretar satsingen på grønt reiseliv og reiselivsnæringen som distriktsnæring.
styrke den internasjonale markedsføringen av Norge som reiselivsmål, blant annet ved å øke midlene til informasjon om Norge i utlandet.
sikre kvaliteten på reiselivsproduktene og tilliten i markedet
innføre en frivillig sertifiseringsordning for bedrifter som ønsker å markedsføre seg som en del av den norske merkevaren.
innføre et eget opplæringsprogram som følger opp den strategiske reiselivssatsingen.

Eierskap
Et mangfold av eierskap i norsk næringsliv er en styrke for tilgangen på kapital og kompetanse. Det er behov for et mangfoldig eierskap, privat og statlig eierskap, og nasjonalt og utenlandsk eierskap. Nasjonalt eierskap er viktig for å sikre at bedriftene har hovedkontor og forskningsaktiviteter i Norge. Utenlandsk eierskap bidrar på sin side til å sikre utvikling og kompetanseoppbygging.

Staten er en stor eier i norsk næringsliv. Statlig eierskap sikrer råderetten over våre felles naturressurser og sikrer inntekter til fellesskapet. Statlig eierskap kan være avgjørende for å sikre et nasjonalt eierskap og nasjonal forankring av nøkkelvirksomhet i Norge i årene fremover.

info@zetkin.org

Flammans veckobrev

Låt Flamman sammanfattar veckan som gått. Prenumera på vårt nyhetsbrev och häng med i vad som händer.

Genom att fylla och skicka detta formulär godkänner du Flammans personuppgiftspolicy.

Utrikes 27 maj, 2023

Här står klimatförändringarna folket upp till halsen

På Bulacans gator är klimatförändringarna en del av vardagen. Foto: Jonas Sjöstedt.

Ständiga regnstormar tvingar invånarna i filippinska Bulacan att vada i vatten. Nu kräver de förändring – men emot sig har de stora kapitalintressen. Jonas Sjöstedt rapporterar från klimatförändringarnas frontlinje.

Det är eftermiddag, vattnet stiger sakta och täcker allt fler gator i Bulacan strax norr om Manila. Vattnet svämmar över stadens gator nästan alla eftermiddagar. Har det regnat mycket eller om tidvattnet är högt så att havsvattnet tränger in blir det ännu värre.

I det smutsiga vattnet flyter sopor. En hund står och äter ur en kastad blöja. Flugorna surrar i luften. Folk vadar genom det smutsiga vattnet.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Jonas Sjöstedt
Frilansjournalist och tidigare partiledare för Vänsterpartiet.
Nyheter 26 maj, 2023

Vänstern behöver en kommunistisk horisont

Lisa Jonasson, "Spelrum" (Collage av pappersklipp och trä, 2021). Foto: Nora Bencivenni.

En vänster som slutar tänka bortom kapitalismen blir konservativ, skrämd och kan enbart föreställa sig framtiden i form av dystopier. I den tredje delen av Flammans utopiserie letar Mathias Wåg efter de frön till ett annat samhälle som kapitalismen sår överallt.

Vi älskar våra dystopier. Vi frossar i nyheter om förfallet, trots att det skrämmer oss. Våra partier tävlar om vem som kan måla upp mörkast framtidsscenario och mobilisera hämndkänslor mot utpekade syndabockar som beskylls för katastrofen. På våra sociala medier lyfts det mest upprörande innehållet fram av algoritmerna. Vår populärkultur översvämmas av berättelser om undergången och postapokalypsen, den ödelagda jorden där zombierna eller mördarmaskinerna driver runt. Dystopierna har vi överallt, utopierna ser vi ingenstans.

En av Sveriges radios populäraste poddar är P3 Dystopia, som nu är inne på sitt femte år. P3 Dystopia är ”podden om allt som går åt helvete”, om ”saker som står på spel” och ”vår tids stora ödesfrågor”. Avsnitten handlar om olika större katastrofscenarier som klimatförstörelse, krig, svält, pandemier, regnskogsskövlingar och gigantiska vulkanutbrott. Men den levererar också dystopiska skildringar av mer vardagliga fenomen, som det slitsamma lönearbetet, influerare, hälsoindustrin, ungas klimatångest, tappad framtidstro, drogbekämpning, identitetspolitik och reklam. Programmet tar tendenser som finns i dag och driver dem till sin spets, ser hur de skulle kunna utvecklas till framtida katastrofer om de fortsätter på samma bana som nu. Dramatiserade scenarier blandas med kommentarer från forskare och filosofer, som vrider och vänder på hotbilderna.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Mathias Wåg
Grävande journalist och aktivist.
Rörelsen 26 maj, 2023

Släta inte över problemen med islamism

Imamen i Stockholms moské Mahmoud Khalfi är ”stolt” över att vara inspirerad av Muslimska brödraskapet. Foto: Jessica Gow/TT.

Yasmine Abdullahi skriver i en ledare i Flamman nummer 19 om Jimmie Åkesson, SD och islamhat. Hennes artikel är starkt vinklad och måste bemötas, då det faktum att det finns islamhat och att muslimer ofta diskrimineras i det svenska samhället bara är en del av problematiken kring islam i Sverige. Att SD är ett osympatiskt främlingsfientligt parti gör inte islamisterna och deras politik mera sympatisk.

Muslimska brödraskapet, som mer än andra varit ideologiska inspiratörer och format islams agenda hos oss, anser sig vara talesmän för ett av Gud inspirerat perfekt samhällssystem. Detta står följaktligen över allting och kan inte kritiseras. Muslimska brödraskapet är mot sekulär lagstiftning och anser att lagarna i ett samhälle ska härledas ur sharia. Islam utgår från Koranen och den så kallade heliga seden, sunna. Denna grundläggande hållning innebär att Muslimska brödraskapet är i opposition till de sekulära värderingar som råder i Västvärlden inom bland annat kvinnors rättigheter, yttrandefrihet, hbtq-rättigheter och religionsfrihet för alla.

Givet är att social sammanhållning och integration blir svåra att genomföra, då sådana trossatser styr tanke och handling.

Imamen i Stockholms moské Mahmoud Khalfi förklarar i DN att han är stolt över att vara inspirerad av Muslimska brödraskapet. Det säger allt om hans livssyn. Någon revolt mot denna totalitära övertygelse har inte märkts bland andra ledande svenska muslimer.

Muslimska Brödrarskapet grundades 1928 men fick vind i seglen och spred sina läror med framgång först i och med den iranska revolutionen 1979, som radikaliserat islam. Kortkort och annan lätt klädsel försvann efterhand i stora delar av den muslimska världen. Slöjan, hijab, blev uniform för anständiga kvinnor.

Den europeiska vänster, som en gång kämpade solidariskt med den spanska arbetarklassen mot francofascismen, lyfte inte ett finger då deras kamrater som stött ayatollah Khomeini, blev förföljda och mördade tillsammans med kurder. Islamofascismen segrade och sitter alltjämt kvar vid makten. Hur kan Yasmine Abdullahi kritisera motstånd mot slöjan som förtryckande religiöst förbud, då hon vet vad som hänt de kämpande kvinnorna i Iran?

När ska sanningen börja få genomslag i alla kretsar i Sverige? Det är bittert att erkänna strukturella misstag, men någonstans måste det börja. Inte minst för de muslimers skull som bara vill vara ifred och sköta sin relation till Gud på egen hand.

Yasmine Abdullahi svarar direkt:

Hej Ullmar,

Det är intressant att du fokuserar på islamism, när min text handlar om islamofobin. Inte en gång uttrycker jag stöd för odemokratiska ideologier. Jag undrar också varifrån du får att muslimer i Sverige skulle efterleva det muslimska brödraskapets linje. Det kanske kommer som en överraskning, men studier visar att majoriteten av svenska muslimer inte är medlemmar i något samfund.

Jag är inte emot att Sverige undersöker vad som föder extrema tankesätt. Men man behöver för den skull inte avfärda ett av de största problemen som Sverige har – nämligen den växande islamofobin.

Yasmine Abdullahi

Kultur 25 maj, 2023

Rushdie släpper loss gudinnekrafter

Salman Rushdie förlorade synen på sitt högra öga efter att ha attackerats med kniv under en föreläsning 2022. Foto: Frank Franklin II/AP.

Episk fantasi om civilisationers ständiga rörelse i uppgång och fall.

I inledningen av Segerstaden, Salman Rushdies femtonde roman, är det 1300-tal och miljön är Vijayanagarriket i södra Indien, en hinduisk högkultur som existerade mellan 1300-och 1600-talet och som utgör ett slags Sydasiens Romarrike. Här har det nyligen utkämpats ett krig mellan två mindre kungadömen och den nioåriga flickan Pampa Kampana bevittnar när hennes mor begår rituellt självmord. Efter denna traumatiska händelse blir Pampa Kampana tagen i besittning av gudinnan Pampa, som ger henne evigt liv och magiska krafter och berättar om hennes kommande öde: hon ska spela en central roll för uppkomsten av staden Bisnaga, ”Segerstaden”.

De krafter som Pampa Kampana får är att genom sitt berättande skapa och ge liv åt Segerstaden. Staden blir genom hennes berättande till ett världens pluralistiska underverk, där kvinnorna får handlingsfrihet och inflytande i ett samhälle som tidigare varit patriarkalt och dominerats av militären. Allt religiöst förtryck försvinner och en smältdegel uppstår där kulturer och religioner tillåts att samexistera.

Men även en berättare som har magiska krafter är så pass mänsklig att hon till slut blir offer för sina egna ambitioner. Under åren som går i stadens historia blir den ena härskaren avlöst av nästa och nästa, och samtidigt som lojaliteterna och maktförhållandena förändras, går också Pampa Kampanas berättande ned sig i maktbegär, missförstånd och glömska.

Segerstaden går småningom över i en militär succession och barbari, för att precis som andra civilisationer till slut falla. Under sina 240 levnadsår låter Pampa Kampana genom sitt berättande dock Segerstaden ständigt återuppstå.

Med Segerstaden har Rushdie skapat en historisk fantasi, inspirerad av både indisk forntidshistoria och hinduisk myt. I detta har Rushdie intresserat sig för civilisationens uppgång och fall och historieskrivningen. I ett stycke säger Pampa Kampana: ”Historia är inte bara konsekvensen av människors handlingar utan också deras glömska.”

Men boken är lika mycket en allegoriskt bländande hyllning till berättandets kraft och uthållighet. Civilisationer kommer och går, men orden och skrifterna består alltid. ”Ord är den enda segraren”, som Pampa Kampana utropar i ett stycke av romanen.

Det är svårt att läsa romanen och inte tänka på priset Rushdie har betalat för sitt engagemang sedan 1988, då Irans ayatolla Khomeini utfärdade en fatwa mot honom, eller på den knivattack som han utsattes för 2022 under en föreläsning som vara nära att kosta honom livet.

Ledare 25 maj, 2023

Skolans halspulsåder blöder – dags att ingripa

De kämpande lärarna behöver vårt stöd. Foto: Anders Wiklund/TT.

Nedskärningar gör att tusentals tjänster försvinner. Lärarna behöver vårt stöd, så låt oss ta till gatorna.

”Ett stålbad.” ”Makabert.” ”Början på slutet för den svenska skolan.”

När regeringens brutala nedskärningar tvingar skolor att sparka personal skräder lärarna inte orden. Därför löper i maj en protestvåg genom landet – Stockholm (6/5), Arvika (13/5), Gävle (23/5), Göteborg (25/5), Umeå (27/5) och Örebro (31/5). Fler städer lär följa.

Varje kartnål vittnar om en egen tragedi.

I Stockholm startade Hanna Garberg och andra upprörda lärare Instagramkontot ”Stockholms skolor larmar” med vittnesmål från svältfödda skolor:

Vi som är kvar ska undervisa, finnas på skolgården och samtidigt ta hand om elever som behöver stöd, som slåss, som behöver gå undan.

I min klass har jag 31 elever, 7 med flera diagnoser och ytterligare 4 med behov av särskilt stöd. I dag har vi två elevassistenter till klassen, till hösten ingen. Vem ska hjälpa? Vem ska lyssna? Vem ska trösta? Och från mitt perspektiv: hur ska jag orka?

I Göteborg går 59 skolor med underskott, och förvaltningen beräknar att 500 tjänster ska försvinna till hösten. I Örebro har man enligt Sveriges Lärare genomgått ett ”stålbad” på över 200 miljoner kronor sedan 2017. ”En så stor andel som cirka 25 procent av eleverna i grundskolan blir inte behöriga till ett nationellt gymnasieprogram”, säger Pär Boström på Sveriges Lärare Örebro. ”Utslagningen börjar redan i grundskolan.”

Detta nyliberala ekonomiska tänkande delar högern med Socialdemokraterna. Det som måste till är alltså ett systemskifte.

Efter protesten gick S-styret i Stockholm med på att skjuta till 102 miljoner – en seger visserligen, men enligt Sveriges Lärare saknas 12 miljarder i skolsektorn och tillfälliga pengar är just tillfälliga. Eller med läraren Hanna Garbergs ord: ”Det är som att få ett litet plåster på en blödande halspulsåder.” (Vi Lärare, 16/5)

Men trots regeringens nedskärningar så påstår Lotta Edholm i söndagens Agenda att hon ”satsar”, och nämner ett sidoprojekt om speciallärare. Men allt som inte är att räkna upp budgeten – på både statlig och kommunal nivå – är att hålla såret öppet.

Det finns alltså fler bovar än ”friskoleministern”, som Daniel Suhonen nyligen kallade henne. De har dock tråkigare namn som ”finanspolitiska ramverket” och ”överskottsmålet” som innebär att Sverige ska eftersträva en onödigt låg statsskuld samt tvinga skolor och sjukhus att göra ett överskott. Principerna infördes på 1990-talet och är alltså inte den naturliga ordning som de ofta framställs som. Dessa årliga nedskärningar kallas sedan för ”effektiviseringar” eller ”reformutrymme” för att föra väljarna bakom ljuset. Detta nyliberala ekonomiska tänkande delar högern med Socialdemokraterna. Det som måste till är alltså ett systemskifte.

Men folket låter sig inte luras. Vi ser ju hur klasserna sväller medan bibliotek och skolgårdar krymper, och hur Sveriges lärare går på knäna för att hjälpa våra barn. Därför vill en majoritet kasta ut de vinstdrivande företagen ur skolan och välfärden, och att det offentliga borde sluta drivas med vinst som syfte.

Lärarna visar vägen genom att ta till gatorna – vi är skyldiga dem att ansluta oss.

Leonidas Aretakis
Chefredaktör på Flamman.leonidas.aretakis@flamman.se
Kultur 24 maj, 2023

I Ester Nilssons värld förenas människorna i köttet

Med bara havregryn i skålen hade ”Egenmäktigt förfarande” blivit en torftig bok.

I Lena Anderssons Egenmäktigt förfarande bjuder huvudpersonen Ester Nilsson över sitt kärleksintresse Hugo Rask på ”gruyèrekyckling med ris och grönsallad” – en maträtt plockad direkt från sjuttiotalets receptkort. Morgonen efter vill Ester bjuda på frukost, men Hugo betackar sig. Han förklarar att frukost för honom inte är något mer än ”energi så att man orkar fram till lunch”. Ester blir frustrerad av hans instrumentella förhållningssätt till maten, och försöker förgäves förklara att frukost är ”mer än att bara äta […] mer än bara energi”.

”Är du hungrig?” är en återkommande replik i Ester Nilsson-böckerna. När jag läste dem tillsammans med min flickvän blev Esters och Hugos matvanor ett stående skämt och samtalsämne. Vi lagade den beiga gruyèrekycklingen till middag och letade upp den ”berömda kiosk” där Ester köper en vegokorv inför sitt första möte på tu man hand med Hugo Rask. Vi besökte till och med det Seven Eleven där Ester äter ett av sina ”mer torftiga morgonmål i livet” – en kaffe och en trekantsmacka utan pålägg. Att äta maten blev ett sätt att förstå Ester och hennes värld.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Jacob Lundberg
Marknadsförare och skribent på Flamman.jacob.lundberg@flamman.se
Kommentar/Kultur 24 maj, 2023

Den samiske arkitekten Joar Nangos Girjegumpi på Venedigbiennalen. Foto: Joar Nango.

Valet står inte mellan Gert Wingårdhs betongklossar och handlagda tegelhus på Östermalm. En arkitekturdebatt som inte besvarar hur de marginaliserade ska bo är inte värd någonting.

Grattis killar! Nu får ni som månat om er progressiva kultur-aura äntligen riskfritt titulera er konservativa. Naturligtvis krävs det att rätt man vid rätt tidpunkt tar skuttet över till andra sidan. Inte oväntat blev det alla statusstressade metrosexuella småbarnspappors idol, den melankoliske Eric Schüldt, som till slut gjorde det. Nu skedde det häromveckan i Expressen, där han delgav sina funderingar efter en promenad i Lärkstan, ett kvarter i centrala Stockholm där de sekelgamla enfamiljsvillorna kostar mellan 70 och 100 miljoner kronor. Varför kan inte fler få bo så här fint? filosoferade han generöst. Sedan följde en punschmyndig uppräkning av Stora Konstnärer, vars ära behöver återställas efter att de utsatts för… ja, någon oklar kränkning. I texten smakar han på ordet med samma vällust och lika många gånger som Jimmie Åkesson sade Skamlös Vinhora i den senaste partiledardebatten. ”Konservativ” – kittlande i munnen som en hantverksöl i en gentrifierad närförort. Den Schüldt pekar ut som hindret för att välfärdens arbetsbin ska få ta del av skönhet är arkitekten Gert Wingårdh, som inte precis gjort sig känd för att rita sossiga flerbostadshus, utan prisats för sina högprofilerade glas- och betongbyggnader beställda av ängsliga kommunpolitiker som velat sätta sin bygd ”på kartan”. De här samma-typ-av-annorlunda-saker i monumentalformat har inte bara gett honom det finaste svenska arkitekturpriset, utan även en topplacering på Arkitekturupprorets dödslista. En tvekamp som således utspelas på en intellektuell yta stor som en laptop. För att ändå visa sig från sin innovativa sida lanserar Schüldt i samma text begreppet historiepositivitet, en benämning som landar misstänkt nära Sverigedemokraternas astigmatiska körsbärsplockning i föreställningen om hur folk bodde och levde förr i tiden. Vågar verkligen ingen vara mer visionär i en så livsviktig fråga som vårt framtida boende, våra livsmiljöer och reella hot mot tak över huvudet? Jo självklart. Men inte här.

När jag skriver det här håller de sista detaljerna på att sättas i årets arkitekturbiennal i Venedig. Den nordiska paviljongen är vikt åt den samiska arkitekten Joar Nango, som de senaste 20 åren ägnat sig åt helt andra saker än triviala fasadfrågor som marmorpilastrar kontra Bauhaus. Fokus för Nango, född i nordnorska Alta 1979, är i stället människans nomadiska historia – och kanske framtid? – och vårt beroende av olika sorters kunskaper i relation till hållbarhet och överlevnadsknep. Ordet fastighet antyder att hus handlar om något solitt och orörligt. Som vi vet är det en illusion. Hus förstörs i krig, spolas bort i översvämningar eller står tomma när lånelöften spricker och avgifter chockhöjs. Människomassor sätts i rörelse. Som sinnebilden för de här tillfälliga livsvillkoren, står i paviljongen något som liknar en husvagn på medar, fylld med det allra nödvändigaste samt med ett litet bibliotek. Girjegumpi: The Sámi architecture library (nordsamiska: girji, bok, och gumpi, en mobil renskötarstuga på slädmedar, ofta dragen av en snöskoter). Litteraturen i den inredda stugan består av rariteter om samisk byggkunskap, aktivism och urfolks specialistkunskap.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Paulina Sokolow
Kulturredaktör och konstvetare.kultur@flamman.se
Inrikes/Nyheter 24 maj, 2023

Barnet uppgav att pappan bet henne ”över hela kroppen” – familjen flyttades till annan kommun

Tidigare civilminister Ida Karikainen ville att fenomenet ”social dumpning” skulle utredas. Nuvarande civilminister Erik Slottner lade ned utredningen. Foto: Jessica Gow, Christine Olsson/TT.

Regeringens nedlagda utredning om ”social dumpning” skapar oro bland kommunpolitiker. Tack vare en JO-anmälan mot Sundbybergs kommun kan Flamman nu ge en unik inblick i hur en familj med stora problem i stället för stöd fick hjälp att flytta.

Det var 2019 som socialtjänsten i Sundbyberg för första gången fick höra talas om familjen. Dokument som Flamman har tagit del av hänvisar till en lång rad orosanmälningar under åren som följer. Polis, privatpersoner, skola och socialjour har alla varnat socialtjänsten. På tre år visar åtminstone fyra utredningar att det med stor sannolikhet förekommer våld i hemmet.

Mamman och pappan slår varandra. Enligt Sundbybergs socialtjänst, som gör utredningarna, är det våld de använder potentiellt dödligt. Pappan i familjen har dessutom vanföreställningar och stoppas av polisen med narkotika på sig.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Tor Gasslander
Redaktionschef. Tipsa om nyheter på 070–2902554.tor.gasslander@flamman.se
Flammanpodden/Inrikes 23 maj, 2023

”Välfärdsstaten är som en fantomsmärta”

Niklas Altermark är docent i statsvetenskap vid Lunds universitet.

Välfärdsforskaren Niklas Altermark gästar Flammans podd Norrskenet för att berätta om nästa stora projekt.

Världen slits sönder av ojämlikhet, säger forskaren Niklas Altermark till Flamman.

– Vi måste väva samman den utmaningen med en förståelse för den klimatomställning som kommer att krävas under de kommande decennierna.

Altermark ska under de två kommande åren granska den svenska välfärdstaten. Den finns inte kvar i samma form som under folkhemstiden, utan har ersatts med ett hybridsystem där dysfunktionaliteten är inbyggd.

– Välfärdsstaten är som en fantomsmärta, det gör ont i oss för att den inte funkar, men skälet till det är att den inte längre finns. Den har blivit något annat.

Bakom forskningsprojektet står tankesmedjan Katalys och pengarna kommer från 6F, som är ett samarbete mellan fackförbunden Byggnads, Elektrikerna, Fastighetsanställdas förbund, Målarna och Seko.

Niklas Altermark har tidigare forskat om funktionshinderpolitik och nedskärningar i flera uppmärksammade projekt. Nu är ämnet alltså välfärden, ett system som enligt Altermark varit kroniskt underfinansierat sedan 90-talet.

Men trots det har den politiska debatten på senare år oftast handlat om helt andra saker, enligt Altermark.

– Socialdemokratin har vävt ett narrativ kring nittiotalet och den hjältemodiga insats man gjorde, och det blir man helt bakbunden av. Det gör att det inte uppfattas som trovärdigt att komma med helt nödvändiga förslag som att vi borde anställa några hundra tusen personer i offentlig verksamhet.

På samma gång, menar han, gör högern allt den kan för att få prata om brott och straff i stället.

– Den svenska högern och den svenska borgerligheten styr debatten dit. De vet såklart att deras välfärdspolitik inte är populär. Det är inte poppis att sänka skatten för höginkomsttagare och skära ned på välfärden.

Lyssna på podd-avsnittet med Niklas Altermark.

Tor Gasslander
Redaktionschef. Tipsa om nyheter på 070–2902554.tor.gasslander@flamman.se
Utrikes 23 maj, 2023

Kampen om det vita guldet

Litium används i batterier i eldrivna fordon, vilket har fått priset på mineralen att snabbt gå upp. Foto: Rodrigo Abd/AP.

Klimatkrisen har på kort tid gjort litium till en av de mest eftertraktade metallerna i världen. I Chile vill regeringen nu nationalisera landets stora industri. Men starka intressen kan förhindra det.

Litium kan användas i allt från smörjoljor till mediciner mot bipolär sjukdom. Men orsaken till att metallen är ordet på allas läppar nuförtiden är dess betydelse för batterierna i eldrivna bilar. Elon Musks Tesla är bara ett av alla de företag som förlitar sig på så kallade litiumjon-batterier för sina fordon.

Ju mer intensiv kampen mot klimatkrisen blir desto viktigare kommer mineraler som litium att bli. Sedan 2020 har priset ökat med flera hundra procent, till en topp på 800 000 kronor per ton i november förra året. Sedan dess har priset sjunkit, främst till följd av att Kina dragit in delar av sina statliga subventioner till sin elbilsindustri efter att efterfrågan sjönk under pandemin. Men då den globala efterfrågan fortfarande är större än produktionen väntas priset stiga igen de närmaste åren.

Den största producenten är Australien. Men den kontinent som hyser de största tillgångarna är Sydamerika, där en tredjedel av de kända litiumreserverna finns. Där har frågan blivit politiskt het sedan vänstern tagit regeringsmakten i flera länder. I Chile, som är världens näst största producent, presenterade president Gabriel Borics regering nyligen ett förslag om att nationalisera industrin. Anledningen är att intäkterna från den lukrativa sektorn ska kunna komma det chilenska folket till del, och att industrins miljöpåverkan ska bli lättare att hantera. Det ledde direkt till braskande rubriker i affärspressen. Det sammanlagda aktievärdet för de två stora privata litiumbolagen i landet, Albemarle och SQM, har sjunkit med 89,6 miljarder kronor sedan förslaget presenterades. I Financial Times varnade konsulter och analytiker till exempel för att utvinningen kommer att bli för dyr i Chile och att investerare kommer att fly landet.

Enligt Thea Riofrancos (bilden), som forskar om litiumutvinning vid Providence College i USA, är sådana utspel att vänta.

– I affärspressen presenteras denna typ av reformer som mycket mer radikala än vad de ibland är. Det är lite skrämselpropaganda. Det används som en utpressningstaktik, säger hon till Flamman.

I själva verket är det chilenska förslaget inte alls så radikalt som det kanske låter. Det rör sig i praktiken om ett så kallat offentligt-privat partnerskap, där statligt ägda företag gör gemensam sak med ett privat företag. Enligt Thea Riofrancos kallar vissa det för ”nyliberal nationalisering”, eftersom denna modell ersatte de fullskaliga nationaliseringar som var vanliga fram till 1970-talet. I Chiles fall går förslaget ut på att uppmuntra de två litiumbolagen i landet att samarbeta med staten efter att deras nuvarande licenser går ut i början av nästa årtionde.

– Under den så kallade rosa vågen med vänsterregeringar i början av 2000-talet tvingades företag att förhandla om sina kontrakt, vilket kallades för nationaliseringar. Företag som ville stanna i gruvsektorn var tvungna att ge en stor andel i utvinningsprojekten till staten. Chile gör inte det. De säger till företagen att om de vill fortsätta verka i landet efter att de nuvarande kontrakten löpt ut måste de anpassa sig till en ny modell, säger Thea Riofrancos.

I praktiken innebär det dock ett tvång, eftersom företagen kommer att tvingas lämna landet om de vägrar.

– Om de vill fortsätta att verka i Chile kommer de att behöva ingå ett samarbete med staten. Huruvida det kommer att skada deras vinster är inte klart än. Det beror på hur förhandlingarna med kongressen avlöper.

En arbetare rör om i utvunnet litium i företaget SQM:s anläggning i Antofagasta i Chile den 19 april 2023. Foto: Rodrigo Abd/AP.

Förslaget kommer mycket riktigt behöva passera parlamentet, där Boric inte har majoritet. Det är därför inte säkert att den slutgiltiga lagen kommer att se ut som regeringen har tänkt sig. Regeringen har visserligen lyckats få igenom en skattehöjning för gruvbolag samt en förkortning av arbetsveckan från 45 till 40 timmar.

Men det är inte mycket som talar för att den chilenska högern kommer att gå Boric till mötes i litiumfrågan. Efter att regeringens förslag på ny grundlag förkastades i en folkomröstning i höstas har oppositionen fått vind i seglen. Det näringslivsvänliga högerblocket blev störst i valet till ny konstituerande församling i början av maj. Och de lär värna om gruvindustrin, där flera personer har kopplingar till den politiska högern, såsom den största aktieägaren i SQM, Julio Ponce, som är en tidigare svärson till diktatorn Augusto Pinochet.

– Oavsett varför högern vann folkomröstningen så är det en indikator på att regeringen är svag just nu. Det kan göra det svårare att få igenom den nya litiumlagen, säger Thea Riofrancos.

Samtidigt visar liknande projekt i Chiles grannländer att det är möjligt att gå längre än vad regeringen föreslår. I både Mexiko och Bolivia har staten tagit full kontroll över sektorn. Men situationen ser annorlunda ut där. I Mexiko finns tillgångar men knappt någon produktion att tala om än. I Bolivia nationaliserades industrin för ett årtionde sedan, men det var före boomen. Sedan dess har landet gått igenom flera faser. Ett offentligt-privat partnerskap med ett tyskt företag revs upp för några år sedan och sedan dess har regeringen försökt få till stånd ett nytt avtal med utländska investerare, hittills utan framgång. Även i Bolivia är produktionen ännu i sin linda.

I Brasilien kommer företaget Sigma att börja utvinna litium nästa år. Avtalet slöts under Jair Bolsonaros regering och det är fortfarande osäkert hur hans efterträdare Lula da Silva ställer sig till projektet.

I inget av dessa fall är produktionen ännu så stor att tunga investerare hotar att fly landet om staten tar kontroll över industrin. Thea Riofrancos utesluter dock inte att det kan bli fallet i Chile, som producerade 39 000 ton litium förra året.

SQM är ett av de två stora litiumbolagen som är aktiva i Atacama-öknen i norra Chile. Foto: Rodrigo Abd/AP.

– Det är möjligt. Alla företag letar efter reserver där det är mest lönsamt och minst riskfyllt. Men det är inte alltid så enkelt heller. Det finns platser med litiumreserver men där ingen utvinning har skett förut. Länder som länge har producerat litium har större makt i förhandlingar med företag, eftersom det är säkrare att investera där. Men det oklart exakt hur stor makten är.

Hon tar Argentina som exempel, som efter Chile och Australien har de största kända fyndigheterna i världen. Där har utvinningen ökat i snabbare takt än i andra länder. Anledningen är att regleringen sköts av regionala regeringar i stället för den nationella, och därför är svagare.

– Det blir en annan maktbalans när en regional guvernör förhandlar med ett multinationellt företag, säger The Riofrancos, och fortsätter:

– Jag tror inte att Albemarle och SQM kommer att lämna Chile om regeringens förslag skulle antas, eftersom lönsamheten i Chile är så hög. Men det är möjligt att nya företag kommer att titta på andra länder med svagare reglering.

Enligt Financial Times är det redan fallet med tre företag, som nu valt bort Chile för sina framtida planer. En aspekt som dock komplicerar bilden ytterligare är att kvaliteten på mineralen varierar från land till land. I Bolivia är fyndigheterna inte lika ädla och vädret runt Potosí-gruvorna gör utvinningen svårare än på andra håll. I Chile däremot utvinns litium med en av de högsta kvaliteterna i världen, vilket ger landet ännu en fördel.

Chiles president Gabriel Boric vill delvis förstatliga litiumsektorn, men efter att regeringen förlorade folkomröstningen om en ny grundlag har högeroppositionen fått vind i seglen. Foto: Esteban Felix/AP.

Det finns även andra som inte är övertygade av Borics planer. Ramón Balcázar är medlem i den ideella organisationen Plurinational Observatory of Andean Salt Flats (OPSAL), doktorand i rural utveckling samt grundare av den lokala organisationen Fundación Tantí in San Pedro de Atacama i norra Chile, där litiumindustrin är koncentrerad i de stora saltöknarna. Han menar att regeringens förslag inte tar tillräcklig hänsyn till litiumindustrins miljöförstörande aspekter, särskilt ifråga om prospekteringen av nya fyndigheter.

– De borde ha gjort mer efterforskningar och gjort en oberoende utvärdering av de sociala och miljömässiga konsekvenserna innan de lät företagen gräva efter fyndigheter, så att vi inte upprepar samma misstag och gör oss beroende av mineralexport, som med koppar och salpeter.

Han är även kritisk till att lagförslaget inte föregicks av någon dialog med medborgare.

– Kontrasten mellan ett bristande offentligt deltagande och en stark företagslobby är oroväckande och motsägelsefull för en progressiv regering, säger Ramón Balcázar.

OPSAL vill se en industri som tar klimatkrisen och det ojämlika förhållandet mellan det globala nord och syd i beaktande.

– Annars kommer vi att reproducera samma koloniala mönster i den gröna omställningens namn. Det kommer att vara kontraproduktivt och fördjupa ojämlikheten och skapa fler konflikter i en redan orolig värld. För att detta ska ske måste regeringar, ideella organisationer och experter i det globala nord lyssna på dem som arbetar, gör oberoende forskning och kämpar mot grön extraktivism.

Chiles regering kan dock visa sig leda en utveckling som kommer att märkas av på andra håll i världen i framtiden.

I länder som Indonesien och Kongo-Kinshasa har regeringar uttryckt en önskan att få större kontroll över sina mineralresurser, inklusive litium. Den allt mer protektionistiska situationen i världen gör också att länder har blivit mer måna om att göra bruk av sina egna resurser. USA har just sjösatt ett enormt projekt för att kartlägga de inhemska fyndigheterna.

– Tidigare importerade man sitt litium, men nu vill alla ha det på sitt eget territorium. Det pågår en snabb förändring, säger Thea Riofrancos.

Kanske kommer de multinationella företagen helt enkelt att få acceptera att staten sätter sig i förarsätet på den litiumdrivna bilen framöver.

Jonas Elvander
Utrikesredaktör och doktorand vid European University Institute i Florens.utrikes@flamman.se