Utrikes 26 oktober, 2005

Norsk regeringsförklaring, del 3

Offentlig eierskap er viktig for å sikre viktige politiske mål innen distriktspolitikk, transportpolitikk, kulturpolitikk og helsepolitikk.

Vi ser en forsterket tendens til at norske kunnskapsbedrifter selges ut så snart de når et internasjonalt nivå. Norge er avhengig av god kontakt med sterke internasjonale kompetanse- og kapitalmiljøer, men i mange tilfeller kan salg føre til at vi ikke får bygd opp langsiktig kunnskapsindustri og kompetansemiljøer i Norge. Vi står i fare for å undergrave resultatene av langvarig forskning og utvikling, som ikke på noen måte reflekteres i kortsiktige børsverdier. Derfor må det utvikles en bedre strategi for å sikre nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet.

Regjeringen vil:
sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
at offentlige selskaper skal sikres profesjonelt eierskap og forutsigbar utbyttepolitikk.
Det statlige eierskapet bør være langt mer aktivt enn i dag. Det skal satses offensivt på forskning og utvikling, Statlige eide selskaper skal gå foran i arbeidet for likestilling, og det skal settes inn tiltak for å oppnå større åpenhet og bevissthet om lederlønninger i bedrifter hvor staten er en stor eier.
at våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
sikre fortsatt sterkt statlig eierskap til petroleumsressursene gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). SDØE må også i framtiden kunne ta andeler på norsk sokkel og SDØEs samlede eierskap skal opprettholdes på dagens nivå.
opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
at Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
at Petroleumslovens bestemmelser om krav til selvstendig ledelse og organisasjon i Norge for aktører på norsk sokkel skal praktiseres konsekvent.
at samvirkeforetak og sparebanker skal ha rammebetingelser for henholdsvis andelskapital og grunnfondsbevis som gjør at dette framstår som realistiske alternativ til aksjer.
at ny samvirkelov skal fremmes i løpet av perioden. Loven skal gi samvirkemodellen økte utviklingsmuligheter
at Folketrygdfondets adgang til å investere i norsk næringsliv utvides.

Kapittel 5: Samferdsel
Regjeringen vil skape en positiv utvikling i hele landet og vil derfor øke satsingen på samferdsel. Hovedmålene i samferdselspolitikken skal være økt trafikksikkerhet, en mer miljøvennlig transport, regional utvikling og et effektivt og tilgjengelig transportsystem for hele landet. Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse. Det offentlige har ansvar for at det er et godt og moderne kommunikasjonsnett i hele landet. Dette stiller krav til en variert satsning og en differensiert samferdselspolitikk der de ulike delene av samferdselssektoren sees i sammenheng.

Samtidig vet vi at mange former for transport medfører miljøproblemer. Forbrenning av olje og gass fører til utslipp av klimagassen CO2, og vegtrafikken er den dominerende kilden til lokal luftforurensning og støy.

Økt satsing på samferdsel vil i byer og bynære områder bety en styrking av vegnettet og kollektivtrafikken, inklusiv jernbane, for å løse utfordringer knyttet til å skape et godt bymiljø og en trygg trafikkavvikling. For distriktene betyr dette en prioritering av utbygging og vedlikehold av vegnettet, opprettholdelse av et godt riksvegferjetilbud og utbedring av havner og farleier.

All transport i Norge skal være trygg. Regjeringen vil styrke arbeidet med nullvisjonen som sier at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsvarig skadde i trafikken.

Regjeringen mener at omfattende konkurranseutsetting innen samferdselssektoren går på bekostning av viktige sikkerhets- og beredskapsfunksjoner. Regjeringen vil skape en helhetlig samferdselspolitikk under folkevalgt styring, der regional- og distriktspolitikk, miljøvern og fordeling skal være grunnleggende premisser.

Regjeringen vil:
øke satsingen på samferdsel i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Nasjonal Transportplan.
utrede prosjektfinansiering for sammenhengende utbygging og modernisering av nye veg- og jernbanestrekninger.
bidra til å redusere forskjellene i drivstoffpriser i hele landet gjennom å gjeninnføre en fraktutjevningsordning.
føre en aktiv politikk for å sørge for at folk ikke utsettes for helseskadelig forurensing. De nasjonale mål for luftkvalitet skal ligge fast.
utarbeide en strategisk handlingsplan for å innfri det nasjonale støymålet om å redusere støyplagene med 25 prosent i forhold til 1999-nivået innen 2010.

Gode veger i hele landet
Regjeringen mener godt utbygde veger er en nødvendig rammebetingelse for å kunne opprettholde strukturen i bosetningen og næringslivet. Regjeringen vil øke bevilgningene til vegformål. For å utløse større verdiskaping, må det satses mer offensivt på det sekundære riksvegnettet. Det er også behov for opprusting av fylkesvegene.

Regjeringen vil øke satsingen på trafikksikkerhet. Særlig er det viktig å sikre flere veger mot ras.

Regjeringen vil øke satsingen på sykkelveger, for å bedre trafikksituasjonen og sikkerheten for syklistene. Det er et mål at flere arbeidsreiser, spesielt i byene, foretas på sykkel.

Riksvegferjene er å regne som en del av vegnettet, og utgiftene for de som benytter disse bør reduseres. Regjeringen vil bedre rabattordningene og utrede om enkelte strekninger kan gjøres gratis.

Regjeringen vil:
øke satsingen på veger, både til investering, drift og vedlikehold, i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan.
ha sterkere fokus på sikre veger med økte ressurser til trafikksikkerhetstiltak, rassikring og gang- og sykkelveger.
arbeide aktivt for å utvikle og øke bruken av miljøvennlige kjøretøy, gjennomføre utskifting av riksvegferjer med nye gassferjer og støtte utvikling av hydrogen som energibærer i transportsektoren.
innføre virkemidler som gjør det lønnsomt å velge lavutslippsbiler. Virkemidler som kan være aktuelle er tilgang til kollektivfeltet, gratispassering i bomringen og redusert engangsavgift.
bidra til at støy- og forurensningsutsatte vegstrekninger bygges inne i miljølokk.
igangsette et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff i tråd med EU-direktiv 2003/30/EF.

En framtidsrettet kollektivtrafikk
En framtidsrettet samferdselspolitikk innebærer økt satsing på kollektive transportløsinger for både mennesker og gods. I byer og bynære områder må kollektivtrafikken bli et reelt alternativ til bruk av privatbil og en sentral del av transportsystemet. Det må bli lønnsomt å velge kollektive løsninger for jobb og fritidsreiser. For å lette overgangene mellom de ulike transportformene, må det satses mer på godt utbygde knutepunkt. Offentlig transport skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av funksjonsdyktighet.

Et godt kollektivtilbud og overføring av gods fra veg til bane og sjø, er viktig for å redusere miljøproblemene fra transportsektoren. I tettbygde områder må det legges til rette for økt bruk av sykkel og gange. Det er behov for effektive tiltak for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren.

Regjeringen vil:
innføre et ungdomskort for kollektivtransporten som gir rett til 50 prosent rabatt for ungdom, elever og studenter.
stille krav om tilrettelegging for funksjonshemmede på offentlig transport
øke belønningsordningen for kollektivtrafikk til de byer og byområder som benytter den i dag og utvide ordningen til å gjelde flere byer som innfører tiltak for å øke kollektivandelene og begrense biltrafikken.
arbeide for at en i forbindelse med samferdselsinvesteringer i de store byområdene prioriterer framkommelighet for kollektivtransporten.
utvikle et brukertilpasset og kostnadseffektivt kollektivtilbud i distriktene gjennom tilbringertjeneste og bestillingsruter med taxi kombinert med buss, båt og tog langs hovedtrafikkårene.
skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektiv-transport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger. Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.

Økt satsing på jernbane
Jernbanen skal være en attraktiv, tidsmessig, miljøriktig og god transportløsning for personer og gods. For å utløse det potensialet som ligger i denne transportformen må det en betydelig styrking til. Dette medfører at dagens skinnegang rustes opp og utbygging av dobbeltspor, særlig rundt de største byene, prioriteres.

NSB skal utvikles som statlig transportselskap både innenfor persontrafikk, godstrafikk og busstrafikk.

Regjeringen vil:
øke satsingen på jernbane i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan. Den største del av investeringene skal skje i første del av perioden.
fjerne kjørevegs- og el-avgiften for jernbane.
ikke sette flere persontrafikk-strekninger innen jernbane ut på anbud.
stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drift og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
arbeide for gode togforbindelser mellom hovedstedene i Skandinavia.

Sjøvegen – en viktig del av transportpolitikken
Kyst-Norge er viktig for verdiskapingen i landet. Derfor er sjøtransport og havner en viktig del av transportpolitikken. Det må legges til rette for sikker trafikk langs kysten, med bedre merking og vedlikehold av leia, moderne navigasjonssystem og sjøkart. For å få mer gods over på båt, må havnene opprustes slik at også overgangen til og fra båt bedres. Oljevernberedskapen må styrkes, og vi må gjøre mer for å unngå at uhell oppstår og får katastrofale følger.

Regjeringen vil:
øke bevilgningene til fiskerihavnene
styrke vedlikeholdet av sjøvegen med havner, farleier, fyr og merketjenester
videreutvikle havnene som logistikknutepunkt
lage en gjennomgang og prioritere tiltak for utbedring av farleier og fiskerihavner.
sikre en god slepebåtkapasitet med rask responstid langs hele kysten.
opprettholde Hurtigruta som et enhetlig transporttilbud med daglige, helårlige seilinger på hele distansen Bergen – Kirkenes.
ha en samlet vurdering av alle gebyrer og avgifter innen sjøtransport, slik at sjøtransport gis like konkurransevilkår med landtransport.
Et godt flytilbud
Regjeringen vil ha en samferdselspolitikk for hele landet. Dette inkluderer også flytrafikk. Både kortbanenettet og stamrutenettet er en viktig del av infrastrukturen i landet. Det skal sikres et flyplassnett som gir et tidsmessig tilbud i alle deler av landet. Ordningen med at overskuddsflyplasser betaler for de ulønnsomme flyplassene skal videreføres.

Regjeringen vil:
opprettholde dagens flyplasstruktur, så fremt det ikke er et uttrykt ønske lokalt om å legge ned en flyplass. Dette må i tilfelle skje etter en grundig prosess hvor alle berørte er blitt hørt.
sikre best mulig sikkerhet og regularitet gjennom å bedre innflygingsutstyr på flyplassene.
sikre er godt tilbud på kortbanenettet i forhold til flystørrelse, kvalitet på flyene, avganer og sikkerhet.
i samarbeid med ledelsen og de ansatte evaluere organiseringen av Avinor, med sikte på best mulig ivaretakelse av samfunnshensyn, spesielt flysikkerhet.

Posttjenester i hele landet
Posttjenestene er en viktig brikke i infrastrukturen for å opprettholde bosetting og næringsliv i hele landet. Den overordnede målsettingen på postområdet er å sikre et landsdekkende posttilbud av likeverdige tjenester til samme pris og med god kvalitet. Enhetsportoen skal videreføres. Regjeringen vil gjennom konsesjon sikre opprettholdelse av de samfunnspålagte oppgavene Posten Norge har.

Regjeringen vil:
opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
opprettholde enhetsportoen.
sikre at Posten Norge BA blir i 100 prosent statlig eie.

Digital allemannsrett
Norge skal være av de land i verden som er først i å ta i bruk og utvikle elektronisk kommunikasjon. Regjeringen vil øke ambisjonsnivået for bredbåndsutbyggingen.
Utbygging av bredbånd til hele landet gir store muligheter for næringsetablering og utvikling, og opphever i stor grad de avstandsulemper som måtte eksistere. For Regjeringen er det et mål at alle husstander og private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et fremtidsrettet høyhastighetsnett til lik pris i hele landet.

For å stimulere til en raskere utbyggingstakt, må det offentlige bidra økonomisk. Offentlig sektor skal være ledende når det gjelder å etterspørre nye teknologiske løsninger. Regjeringen vil få til en mer samordnet utbygging av de ulike digitale nett i Norge.

Regjeringen vil:
at hele landet skal ha tilbud om tilknytting til høyhastighetsnett innen utgangen av 2007.
at det ikke skal være urimelige geografiske prisforskjeller ved tilknytning til bredbåndsnett.
at det skal brukes offentlige midler for å bidra til å realisere utbygging i områder hvor det kommersielt ikke lar seg gjøre.
legge til rette for utbygging av mobilnettet i de områder der dekningen i dag er for dårlig.
medvirke til at Bane Tele AS blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge.
stimulere næringsutvikling og offentlig bruk av åpen programvare.
styrke tilsyn med konkurranse, sikkerhet og personvern innenfor telefoni og elektronisk kommunikasjon.

Kapittel 6: Folkestyre, lokalsamfunn og regionalpolitikk
Regjeringen tar utgangspunkt i at folkestyret innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene.

Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemene, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene og norsk eierskap i næringslivet.
Folkestyre
Folkestyret er under press. Beslutningene overføres i økende grad til aktørene i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas, må markedene korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer. Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljø og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene. En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål Regjeringen går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet.

Regjeringen vil:
legge til rette for økt deltakelse i politisk virksomhet og sørge for bred representasjon i offentlige utvalg, styrer og råd.
legge til rette for at personer med omsorgsansvar og/eller funksjonshemming kan påta seg politiske verv.
styrke barn og unges mulighet for medvirkning og innflytelse.
legge til rette for det frivillige Norge.
legge fram sak for Stortinget om språk og makt.

Åpenhet, offentlighet, ytringsfrihet og personvern
Det må settes klare grenser for hvor langt offentlige myndigheter og andre kan gå i retning av innsyn i, eller kontroll med den enkeltes gjøremål. Retten til likeverdig behandling i rettsapparatet og forvaltningen, og enkeltmenneskets rett til vern om eget privatliv er grunnleggende prinsipper i en rettsstat. Ytringsfriheten skal være reell, både i arbeidsliv og i privatliv. Retten til å være informert er avgjørende for muligheten folk har til å delta i samfunnsdebatten.

Personvernet kan komme i konflikt med andre formål. Regjeringen vil ha fokus på at personvernet ikke svekkes. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og enkeltmenneskets rett til personvern.

Det er en utfordring for folkestyret at en rekke spørsmål av nasjonal betydning blir avgjort gjennom internasjonale forhandlinger hvor det er lite innsyn underveis, og hvor de folkevalgte kun blir forelagt muligheter til i etterkant å si ja eller nei til en framforhandlet avtale.

Regjeringen vil:
trekke Stortinget sterkere inn i prosessen under utarbeidelsen av viktige posisjonspapirer i forkant av forhandlinger med andre stater og internasjonale organisasjoner.
sikre at viktige prinsipper i tilknytning til slike forhandlinger tas opp til drøfting i folkevalgte organer før forhandlinger fullføres.
styrke utredningsprosessen knyttet til internasjonale traktater før disse blir folkerettslig bindende for Norge.

Lokaldemokrati
Et levende lokaldemokrati er grunnsteinen i folkestyret og en forutsetning for tillit og legitimitet til det nasjonale folkestyret. God kommuneøkonomi med samsvar mellom oppgaver og inntekter er en viktig forutsetning for at lokaldemokratiet skal oppleves som meningsfylt og ikke komme i dårlig lys.

Regjeringen vil:
legge til rette for bruk av lokale rådgivende folkeavstemninger.
sikre innbyggernes velferd og rettigheter gjennom en god kommunal sektor. På noen utvalgte sektorer er det nødvendig å sikre særskilte rettigheter.
sikre medvirkning fra kommunesektoren i konsekvensutredninger som har vesentlige konsekvenser for lokalt selvstyre.
følge opp lokaldemokratikommisjonens utredning med en stortingsmelding.

Lokalsamfunn og regionalpolitikk
Velfungerende, trygge og identitetsskapende lokalsamfunn er en avgjørende forutsetning for et godt velferdssamfunn. Regjeringen vil styrke innsatsen overfor lokalsamfunn og regioner. Arbeidsplasser, infrastruktur og et godt og likeverdig velferdstilbud er en grunnleggende forutsetning for bosetting. En aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk skal bidra til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor.

Norge er et langstrakt land med spredt bosetting og store variasjoner i ressursgrunnlag, kultur, historie og identitet. Samtidig deler vi viktige felleskapsverdier. Kombinasjonen av mangfold og fellesskap må gjenspeiles i velferdspolitikken og i en tydelig politikk for regional utvikling. Trygge og gode bomiljøer skapes lokalt. Vekstkraftige næringsmiljøer skapes regionalt. Ved målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende globale konkurransen i økonomi og næringsliv.

Regional- og distriktspolitikken skal bygge på tre hovedstrategier:
1. Bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme bærekraftig bruk av naturressursene. Regional- og distriktspoliske hensyn skal tillegges sterkere vekt i politikken på de enkelte sektorer. Politikken skal bedre tilpasses regionale forhold og samordnes bedre.
2. Satse på å utvikle næringsvirksomhet på områder hvor de enkelte regioner har spesielle fortrinn. Statens politikk skal bygge opp under en målrettet satsing på regionale fortrinn.
3. Sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene. De distriktspolitiske virkemidlene skal styrkes.
Kommuner og regioner
Regjeringen vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå skal flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkestyrte regioner.

Kommunene har det overordnet ansvar for velferdstilbudet til sine innbyggere, og skal sikres ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler skal styrkes. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktigst i folks hverdag og derfor viktigst for å bygge grunnleggende legitimitet til politisk demokrati. Kommunenes brede samfunnsansvar handler om å ta utgangspunkt i kommunenes grunnleggende legitimitet som politisk institusjon.

Regjeringen legger betydelig vekt på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets behov.

Regjeringen vil:
videreføre tre direkte folkevalgte forvaltningsnivåer.
at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet.
legge til rette for å styrke samhandlingen mellom kommunesektoren og tredje sektor.

Kommuneøkonomi
Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunal sektor vil Regjeringen sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre. Det er viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner involveres i dette arbeidet. Det skal utarbeides en flerårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Kommunesektoren skal i all hovedsak skal være rammefinansiert. Øremerkede tilskudd skal som hovedregel være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner har ansvar for.

Inntektssystemet til kommunene skal sikre at forholdet mellom inntekter og faktiske kostnader samsvarer bedre. Regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til kommunene. Målsettingen med en slik gjennomgang skal være å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

Eiendomsskatt skal også i framtiden skal være en frivillig kommunal skatt.

Regjeringen vil:
for 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
gjøre konsultasjonsordningen mellom stat og kommune mer forpliktende slik at de totale ressursene innenfor offentlig sektor kan utnyttes bedre.
den kommunale egenandelen i toppfinansieringsordningen for særlig tunge brukere reduseres og regelverket knyttet til utgifter som regnes inn i den kommunale egenandelen gjennomgås.
Nytt regionalnivå
Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå skal etableres.

Regionnivået skal være den sentrale aktør for regional utvikling. En regionreform forutsetter at det først avklares hvilke oppgaver, myndighet og ansvar fra staten som overføres til regionene, og at regionene sikres en finansiering som svarer til oppgavene. Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.

By og land
Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til en balansert utvikling mellom by og land og innad i byene.

Vi ønsker vekstkraftige byer som fungerer som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling, og vil føre en offensiv politikk for å utvikle byens fortrinn, kvaliteter og muligheter, med en sterk satsing på sosial boligpolitikk, kollektivtrafikk, utdanning og kultur.

Det må føres en politikk for utjamning av økonomiske og sosiale forskjeller med kraftige tiltak mot fattigdom og satsing på tiltak mot rusmiddelmisbrukere. Viktige elementer i dette vil være et velfungerende offentlig velferdstilbud, kulturtilbud og møteplasser for ungdom.

Grønne områder er viktig for fysisk utfoldelse, helse og velvære. Særlig er det viktig å bevare friarealene i utkanten av byene.

Regjeringen vil gjennomføre et distriktspolitisk løft. Målet er å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Mer markedsstyring fører til økt sentralisering og gir folk mindre frihet i valg av bosted.

Vi vil sikre distriktspolitiske hensyn i sektorpolitikken og i sterkere grad samordne statens samlede rolle. I distrikts- og regionalutvikling skal innsatsen målrettes og forsterkes. De deler av sektorpolitikken som har betydning for regional utvikling, skal samordnes med de regionalpolitiske målsettingene. Det skal foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

Regjeringen skal bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme en bærekraftig bruk av naturressursene.

Vi vil legge til rette for at Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd, SIVA og andre statlige deler av virkemiddelapparatet skal være tilstede nærmere bedriftene utover i landet. På den måten kan regionale kraftsentra etableres som igjen kan føre til utvikling og nyskaping. Dette vil ha stor betydning når målet er å øke verdiskapingen på grunnlag av regionale fortrinn. Investeringstilskudd og gründermidler innenfor Innovasjon Norge og de regionale utviklingsmidlene administrert av fylkeskommunene skal økes betraktelig.
Både Effektutvalget (NOU 2004:2) og det såkalte ”Handlingsromutvalget” (NOU 2004:15) har påpekt at det norske støttenivået i forhold til den smale distriktspolitikken ligger langt under de rammer som er fastlagt internasjonalt og som benyttes av land vi kan sammenligne oss med. Rammene for den smale distriktspolitikken bør derfor økes betydelig og distrikts- og regionalpolitiske mål må gis økonomisk oppfølging i sektorpolitikkene. Regjeringen vil sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene, og bidra særskilt til en satsing rettet mot småsamfunn i områder med stor nedgang i folketall og stor avstand til sentra.
Regjeringen vil særlig legge vekt på å redusere avstandsulempene for næringslivet i distriktene. Dette skal gjøres gjennom et bredt sett av virkemidler. Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.

Regjeringen skal aktivt arbeide for å motvirke ytterligere sentralisering. Regjeringen vil foreta en vurdering av regionale konsekvenser av statens virksomhet, med sikte på en bedre geografisk fordeling av statlige virksomheter. Lokalisering av statlige, regionale og kommunale arbeidsplasser bør brukes aktivt for å tilføre lokalsamfunn og regioner nye utviklingsressurser i form av arbeidsplasser, kompetanse og større fagmiljø Lokalisering av ny statlig virksomhet skal skje utenfor Oslo, med mindre det foreligger særskilt begrunnelse. Ved valg av lokaliseringssted bør det tillegges vekt at den nye virksomheten skal bidra til å styrke allerede etablerte regionale nærings-, kompetanse- og forvaltningsmiljøer, eller bidra til å bygge opp nye.

Regjeringen viser til at det i Distriktskommisjonen var bred enighet på en rekke felter, og vil med bakgrunn i den legge vekt på å utvikle nye og målrettede distriktspolitiske tiltak. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene. Regjeringen vil fremme tiltak med særlig fokus mot ungdom og kvinner.

Regjeringen vil:
gjennomføre en vesentlig styrking av de distriktspolitiske virkemidlene, blant annet gjennom å utnytte det regionalpolitiske handlingsrommet og arbeide aktivt internasjonalt for å øke handlingsrommet i regional- og næringspolitikken.
legge fram en stortingsmelding om handlingsrom og muligheter i distriktspolitikken.
gjeninnføre ordningen med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift.
evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter og utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo.
iverksette et eget satsingsprogram med fokus på utvikling av småsamfunn, herunder videreutvikle støtten til utkantbutikker.
bidra med statlig finansierte tiltak for å bedre integreringen, motarbeide den økte fattigdommen og bekjempe rusmiddelmisbruk. Et bedre samarbeid mellom staten, kommunene og frivillige organisasjoner må prioriteres for å nå disse målene.
gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen i Oslo.
innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bymarker.
legge fram en egen hovedstadsmelding.

Kapittel 7: Et arbeidsliv med plass til alle
Kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv er et hovedmål for vår politikk. Menneskene er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring for egen inntekt. For å nå målene må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler. I tillegg til en offensiv næringspolitikk gjelder dette blant annet en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, styrkede arbeidstakerrettigheter og tiltak mot sosial dumping. De årlige budsjettene bør inneholde en oversikt over arbeidskraftreserven og tiltak for at flere skal kunne delta i arbeidslivet.

Arbeidsmarked
For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er spesielt viktig å iverksette målrettede tiltak overfor ungdom, langtidsledige, eldre og yrkeshemmede. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er også nødvendig for å bekjempe den høye arbeidsledigheten blant innvandrere. For å hindre at de som er ledige støtes varig ut av arbeidslivet, er det nødvendig med et differensiert tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære opplæringstiltak.

Regjeringen vil gjennom opprettelsen av den nye arbeids og velferdsetaten bidra til at det blir en organisering av arbeidsmarkedstjenestene som målretter innsatsen og setter den enkelte bruker i sentrum. Regjeringen vil gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Dette vil innebære en vurdering av regelverk, stønader, tiltak og tjenester der målet er å styrke innsatsen for å få flere tilbake i jobb.

Det har vært en sterk økning i antall personer som har behov for yrkesmessig attføring. Attføringsarbeidet må bedres gjennom et samspill mellom ulike etater og tiltaksarrangører, og gjennom styrking av attføringsbedriftenes evne til å levere gode attføringstjenester. Den bedriftsinterne attføring må styrkes ved at bedriftene med assistanse fra den nye arbeids- og velferdsforvaltningen får et selvstendig ansvar for å holde folk i jobb i sykepengeperioden.

Flammans veckobrev

Låt Flamman sammanfatta veckan som gått. Prenumerera på vårt nyhetsbrev och häng med i vad som händer.

Genom att fylla i och skicka detta formulär godkänner du Flammans personuppgiftspolicy.

Nyheter 02 maj, 2024

Bakom AI-musiken döljer sig den mänskliga handen

Den generativa musiken kommer att bygga på allt mer AI-material och därmed också bli allt mer sjuklig. Illustration: Leonidas Aretakis/Nightcafe/AI.

Den nya musikappen Udio kan skapa trovärdiga pastischer på musik som redan har skapats. Men det är alltjämt människan som står för kreativiteten.

Efter ett par års rabalder kring AI-genererad text och bild, har intresset under 2024 allt mer förskjutits mot ljud – både röster och musik. För företagen i AI-industrin är skillnaden mellan dessa uttryck inte så viktiga. Det är samma statistiska modeller som används för att identifiera mönster i ett enormt råmaterial. Det är i stort sett alltid piratkopierat: företagen dammsuger nätet på rådata och använder den utan att fråga om lov.

Ju mer mänsklig skriven text som samlas in, desto bättre blir modellerna på att härma mänskligt skrivande. Så skapades den välkända chattroboten ChatGPT. Om man i stället använder inspelat tal som råmaterial, får man en AI-modell som kan efterlikna mänskliga röster. På så vis hoppas nu talboksföretag snart kunna slippa betala lön till inläsare, medan yrkeskriminella hittar nya upplägg för telefonbedrägerier där offren luras av en anhörigs röst.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Rasmus Fleischer
Ekonomihistoriker och författare.
Inrikes/Nyheter 01 maj, 2024

Brand i känd antifascists kulturkafé

Journalisten och författaren Victoria Rixer har varit aktiv i antifascistiska grupper som Linje 17. Nu har delar av hennes kulturkafé Torpet i Orhem brandskadats över natten till första maj. Foto: Anna E Andersson/Wikimedia commons.

Journalisten Victoria Rixer har varit aktiv i antifascistiska grupper som Linje 17. Nu har delar av hennes kulturkafé Torpet i Orhem brandskadats över natten till första maj.

Morgonen den första maj gick Victoria Rixer upp extra tidigt. Det var premiär för sommarsäsongen av kaféet Torpet i Orhem, där hon också bor, och hon hade förberett en meny med sex olika rågsmörgåsar, grillade surdegsmackor, mat- och efterrättsvåfflor, korv, bullar och ”världens näst godaste cider”. Till kvällen hade hon också planerat ett efterhäng till dagens demonstrationer.

I stället vaknade hon till en hög av rykande brädor och träkol. Delar av hennes livsverk hade brunnit.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Leonidas Aretakis
Chefredaktör på Flamman.[email protected]
Ledare 01 maj, 2024

För en entreprenöriell vänster

De största kriserna i vår tid kräver en innovativ socialistisk rörelse. Foto: Pontus Lundahl/TT.

Första maj påminner om den skaparkraft som finns hos arbetarklassen. Med krig och klimathot vid horisonten måste vi än en gång börja tänka nytt.

Den tidning som du håller i handen är resultatet av entreprenörskap.

Det första malmtåget i Malmbergen lastades 1888 och därmed var den svenska gruvruschen igång. På två år flyttade 5 000 arbetare dit och byggde upp en kåkstad. ”Deras hus var som svinstior”, skrev Dagens Nyheter 1902. ”Men ur dessa klev välklädda herrar och damer.”

Snart uppstod allt från kaféer till krogar och bordeller. Men den viktigaste politiska mötesplatsen var Finn-Jakobs bastu på Kaptensvägen. Där bildades den lokala arbetarföreningen 1895, och samma år uppstod idén om en tidning som skulle stå på folkets sida. Första numret kom ut den 1 maj 1904, under namnet Norrskenet, och nu vet du vart jag är på väg: efter ytterligare ett nummer på arbetarnas dag lanserades den som tidning 1906, under namnet Norrskensflamman.

”Upp till demonstration!” lyder den första texten, som vill påminna de mäktiga om att ”den klass, som med sitt arbete uppbär samhället” också vill ha rösträtt. Detta då deras strävan – till skillnad från överklassens – ”är att bereda den högsta möjliga lycka åt alla.”

Som anekdoten visar hade den tidiga arbetarrörelsen ingenstans att ta vägen. Offentliga lokaler fanns sällan, och socialistiska agitatorer förbjöds ofta att tala offentligt. Men de uppfann ständigt nya sätt att protestera.

Världen är i skriande behov av en vänster som kan se både bakåt och framåt.

August Palm berättar i Ur en agitators lif (1904) om när han förbjöds att tala i Arboga av kronofogden, och i stället gjorde det från en båt i ån, medan tvåtusentalet arbetare gick längs vattnet och lyssnade. Han åkte dock på 100 kronor i böter i efterhand, och då hade han tidigare kastats i Långholmens centralfängelse för smädelse av riksdagen och liknande brott. Även där höll han modet uppe, och tillverkade två tärningar i tuggat bröd som finns bevarade i Arbetarrörelsens arkiv. Om Kata Dalström, en annan agitator, berättas att hon talade i diket för att runda förbuden. Med knappa resurser, och etablissemanget och lagarna emot sig, stod man ändå aldrig rådlös.

Nu står vi här igen. En antidemokratisk höger försöker än en gång kväva alla arenor för bildning och organisering. Man skär ned på allt som gjorde det svenska folkhemmet starkt, som skolor, folkbildning, kultur, föreningsliv – och nu även medier. Sedan årsskiftet har Flamman och andra vänstertidningar tvingats överleva utan presstöd, utan motivering eller information.

Inte heller vi står handfallna. Vi har ökat upplagan med 23 procent sedan första numret 2023, och blir allt fler varje vecka. Vi har inga rika finansiärer utan tar kampen mot högerns nedskärningar med hjälp av dig och andra läsare.

Men varken vi eller den bredare vänstern kan nöja oss med att bevara tidigare landvinningar. Vi måste skapa framtidens samhälle. Därför släpper vi på första maj ett specialnummer om vänsterns och folkets initiativkraft. Vi vill lyfta fram platser som Orsa där man bygger socialismen där man står, uppfinningsrika sätt att protestera hos nya rörelser halvt utanför fackförbunden som Gigwatch, Skiftet och Tankesmedjan Balans, och hur de egentliga innovationer i industrin och AI-teknologin i själva verket kommer från arbetarna.

Samtidigt som vi försvarar historiens bästa innovation – folkhemmet – måste vi ha en plan för hur vi går längre än det, och utveckla svar på vår tids frågor. Klimathotet, stordata, AI, etnonationalismen, folkförflyttningar, finanskrascher, för att inte tala om bankvinster och ägande.

Den socialistiska vänstern behöver därför tankesmedjor och förlag utanför den socialdemokratiska sfären som kan ta fram sådana reformer. Detta ekosystem är i dag alldeles för svagt, vilket gör att de ideologiska debatterna präglas av nostalgi. Se bara på hur programdiskussionen i Vänsterpartiet har kommit att handla om hur många gånger som orden ”antikapitalism” nämns, snarare än vilka vänstersvar som finns på vår tids största utmaningar. Tidigare var det inte sällan i arbetarrörelsen, nedifrån, som idéerna bubblade upp till partierna. Inte minst LO-skapelsen löntagarfonderna, som var ett modigt steg mot gemensamt ägande i Sverige.

Många av dessa strider äger allt oftare rum utanför Sveriges gränser, och det är dags att hugga in även där.

EU-valet är tyvärr en förlorad chans, med tanke på hur splittrad den europeiska vänstern är. Konflikterna sträcker sig tillbaka till tiden när många partier hade kopplingar till den nationalistiska sovjetsocialismen, som såg ett enat Europa som en kapitalistisk sammansvärjning. Det räcker nu, släpp kalla kriget och gå vidare. Detsamma gäller arbetarrörelsen, som länge har motverkat ett direktiv för att erkänna gigarbetare som anställda för att skydda den svenska modellen, vilket har mötts av kritik från Transportarbetarförbundet och andra berörda.

Visst har EU satt upp stora hinder för vänsterpolitik, som de nyliberala reglerna för finanspolitik och statsstöd eller det demokratiska underskottet, men det borde ge desto större anledning att förena sig på den nivån och bjuda motstånd.

Vänstern borde i stället leda kampen för ett annat Europa. För en offensiv gemensam finanspolitik, en starkare social pelare, större makt till parlamentet, ett rättvist flyktingmottagande som väger in fackförbundens önskemål, och en rejäl utvidgning av den fjuttiga klimatsatsningen. Visst kan 468 miljarder kronor låta mycket, men det bleknar inför den amerikanska förlagan ”Inflation reduction act” med sina 4 biljoner kronor.

Det är också på denna nivå som regleringen av nätjättarna måste ske, inte minst hur AI ska hanteras. En rejält utvidgad, demokratiskt styrd investeringsfond på Europanivå skulle också kunna investera i en offentlig infrastruktur för sociala medier, där större delen av våra politiska samtal förs, i stället för att sitta i knät på kinesiska eller amerikanska miljardärer.

Världen är i skriande behov av en vänster som kan se både bakåt och framåt. I dag minns vi våra framsteg, i morgon tar vi itu med framtiden.

Leonidas Aretakis
Chefredaktör på Flamman.[email protected]
Rörelsen 01 maj, 2024

Lobbysossarnas sista första maj?

Socialdemokraternas tidigare partiledare Stefan Löfven (S) talade i Älvängen på första maj 2022. Nu jobbar han på pr-byrån Rud Pedersen. Foto: Adam Ihse/TT.

Socialdemokraternas paroll för årets första maj är Gemensamt ansvar för Sverige. Det sätter inga hjärtan i brand, förutom kanske de mest inbitna socialdemokraters. Nåja, det går ändå bra i opinionen för dem.

Inför valet 2026 håller S på att ta fram ny politik på en rad områden för att vinna tillbaka makten. Det har mest talats om hårdare tag mot invandrare och brottslingar. Mer försiktiga är S när de talar om att de förstått hur illa det gick när man släppte lös marknadskrafterna inom välfärden. Det finns skäl till att de är mer vaga i kanterna.

I S har partitoppar i årtionden nationellt och lokalt bytt sida och börjat jobba för lobbybyråer med hemliga kunder. Men det blir värre för varje år. Det räcker att kolla in deras Facebookväggar som täcks av glada hurrarop när de byter sida. Detta vill partiet dock inte ändra på, och därför har jag granskat sidbytena sedan förra första maj 2023.

Vi börjar med Sven-Erik Österberg, tidigare finansmarknadsminister och en gång omtalad som potentiell partiledare. Han rekryterades för några veckor sedan till den moderattunga byrån Kreab. Där gör han sällskap med Erik Gutiérrez-Aranda, tidigare energi- och näringspolitisk rådgivare för Socialdemokraterna. Det är inte bara sossar som gått till Kreab. Jenny Lindahl gick från att vara kommunikationschef på Vänsterpartiet till att jobba på moderatbyrån Kreab. V vill verkligen vara som S fast 40 år efter. Vi får se om V lärt sig av S misstag och om hon sjunger Internationalen när partiets tåg går en bit bort från Kreabs kontor.

Eva Nordmark är tidigare arbetsmarknadsminister. Hon har gått till lobbyfirman Rud Pedersen, där hon får sällskap av sin tidigare statsminister Stefan Löfven. På en byrå som saknar kollektivavtal. Löfven ”straffades” genom att bli ordförande för socialistinternationalen. Internationella samarbeten kan förvisso vara plågsamt.

I S har partitoppar i årtionden nationellt och lokalt bytt sida och börjat jobba för lobbybyråer med hemliga kunder.

På lokal nivå märker man ofta inte sidbytena då det sker i medieskugga. Men jag har sett att Monica Green, tidigare riksdagsledamot, börjar som lobbyist på byrån The Swedish Thing samtidigt som hon är ordförande i Skövde kommunfullmäktige. Ja, det är lagligt att ha hemliga lobbykunder och vara folkvald samtidigt. Hur detta inte anses vara korruption förstår i alla fall inte jag.

Mindre offentligt känd är Sebastian de Toro som är tidigare statssekreterare och LO-ekonom. Han rekryterades till New Republic över en lunch med Paolo Silva som är delägare på byrån, tidigare språkrör för Grön Ungdom och har jobbat på regeringsdepartementet för Miljöpartiet. Det är inte bara Anna Kinberg Batra man vill vara vän med.

Läs mer

Sist och kanske minst betydelsefull är Juan-Pablo Roa som tidigare jobbat som planeringschef, biträdande stabschef för Stefan Löfven och presschef för Socialdemokraterna. Han går till byrån 500 för att ”stärka deras erbjudande inom public affairs”. På ren svenska: lobbyism.

Den första maj kommer dessa lobbyister förmodligen gå under de röda fanorna. Det är absurt och stötande. Vad sägs om att Socialdemokraterna tar gemensamt ansvar och sätter stopp för svängdörrarna mellan partiet och lobbyklägget? Helst redan till nästa första maj. Tack på förhand.

Robin Zachari
Kanslichef för folkrörelsen Skiftet och ansvarig utgivare för granskningsinstitutet Klägget.[email protected]
Inrikes 01 maj, 2024

Arbetarårets förluster och framgångar

Flamman frågar några profiler om deras segrar och motgångar i stärkandet av arbetares rättigheter, och vad de väntar sig framöver.

Vilken är er största seger under det senaste året?

– Vi har fått upp arbetsmiljöfrågorna mer på agendan i allmänhet och cancerfrågorna relaterat till brandmansyrket i synnerhet, samt gjort ett stort antal bra förhandlingar för enskilda medlemmar.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Rörelsen 30 april, 2024

Skilj mellan sund genetik och rasbiologi

Foto: NHGRI/AP

Visst måste vänstern sluta slå ifrån sig biologisk kunskap, men det betyder inte att rasbegreppet är användbart. Separera hellre den vettiga genetiken från rasbiologin, skriver evolutionsforskaren Patrik Lindenfors i ett svar till religionshistorikern Stefan Arvidsson.

Är ras en biologisk realitet eller en mänsklig konstruktion? Frågan är långt knepigare än man kan tro. Tyvärr har den blivit högaktuell i och med högerpolitikers användning av ordet ”ras” som samlingsnamn för biologiska skillnader, något som gör det svårare att diskutera skilda biologiska förutsättningar på allvar.

Till att börja med är ”ras” inget väldefinierat biologiskt begrepp ens för andra djur än människor. Ras används för att beteckna populationer som är ”tillräckligt olika” vad gäller till exempel genetik eller utseende. Gränsen är luddig och ”tillräckligt olika” betyder olika saker i olika sammanhang. Det här gör att det klassiska avfärdandet av ras såsom ogiltigt för att ”de biologiska skillnaderna mellan olika folk är mindre än skillnaderna mellan olika personer” faktiskt skjuter bredvid målet. Det ingår inget sådant kriterium i rasbegreppet eftersom rasbegreppet inte har några kriterier.

Sedan är det också ett gigantiskt problem att ”ras” har ett historiskt bagage som man måste förhålla sig till. Linné delade upp människan i afrikaner (svarta), européer (vita), asiater (gula) och amerikaner (röda). (Han använde dock inte begreppet ”ras” utan varietet.) En liknande uppdelning, ibland med små skillnader, är det man brukar syfta på när man pratar om ras hos människor.

Om man vill dela upp mänskligheten utifrån genetisk likhet är det dock svårt att hamna i denna gruppering. Det har visat sig att den amerikanska urbefolkningen genetiskt härstammar från Asien, så där är det korrektare att säga att den amerikanska urbefolkningen är asiater, genetiskt sett. Drar man den insikten till sin logiska slutpunkt följer dock en annan slutsats. Alla mänskliga populationer härstammar nämligen från Afrika, vilket innebär att alla människor är afrikaner.

Fortsätter man enligt samma princip hamnar man i Jurassic Park-kunskapen att fåglar är en sorts dinosaurier, men också i att däggdjur är en sorts fiskar. Dessa påståenden är korrekta, men de svarar inte på grundfrågan. För nog är väl vita (européer) genetiskt distinkta från svarta (afrikaner)?

Det stämmer förvisso, men i och med att människor med historiskt genetisk härkomst från Europa och Asien härstammar från ett fåtal grupper som utvandrade från Afrika för några hundra tusen år sedan finns det grupper bland svarta i Afrika som genetiskt skiljer sig mer från varandra än vad de skiljer sig från vita. Så om man vill göra en genetisk uppdelning mellan människor skulle man behöva börja med att dela upp afrikanska grupper från varandra. Och det kan man förstås göra, men då har vi lämnat de traditionella raserna bakom oss.

Sammanfattningsvis så finns alltså de största genetiska skillnaderna mellan olika människogrupper inom en av de traditionella raserna (svarta) och skillnader mellan andra traditionella raser är väldigt små (vita, asiater och amerikansk urbefolkning).

De som sysslar med mänsklig genetik för att de till exempel är intresserade av förhistoriska förflyttningar, genetiska sjukdomar eller hur olika människor reagerar på mediciner har därför till största delen slutat prata om ”ras” och pratar i stället om ”’ancestry’, ’population’, ’cluster’ och liknande”, precis som Arvidsson skriver. Detta dock inte av politiska skäl utan av goda biologiska skäl. Den biologiska realitet man vill undersöka och det historiska bagage man har att förhålla sig till krockar nämligen på ett väldigt icke-konstruktivt sätt.

Jag stöttar Arvidssons tes att det är vettigt att skilja natur och kultur i den här typen av diskussioner, och tycker allmänt att vänstern bör sluta slå ifrån sig biologisk kunskap, men landar i den motsatta slutsatsen i hur man bör hantera rasbegreppet. Det är just för att man vill hålla isär vettiga genetiska undersökningar från mer traditionell rasbiologi och ren rasism som man bör undvika ordet ”ras”. Särskilt knepigt blir det i frågan om att analysera invandrares brottslighet på det sätt som Hanif Bali försöker göra, då olika invandrargrupper kommer från olika traditionella ”raser”. Nej tack, sådant urartar bara i ren rasism.

Svårare då med begreppet kön, som vissa biologer vill hävda ensamrätt på. Kön används dock för att beskriva minst fyra olika företeelser: biologiskt kön, könsroller, juridiskt kön och könsidentitet. Biologiskt kön definieras utifrån könscellernas storlek (spermier och ägg), är binärt och kan inte ändras med någon metod vi har i dag (till skillnad från könsorgan). Juridiskt kön är å sin sida en beteckning vi bestämmer över helt själva och därför kan definiera precis som vi vill. (Frågan vad som är poängen med att ha juridiskt kön om det inte är kopplat till biologiskt kön lämnar jag till andra att svara på.)

Könsroller är det feminister kämpat längst med. I hur stor utsträckning dessa är konstruerade respektive medfödda har varit arena för en lång debatt. Efter många års kamp har det blivit alltmer accepterat att gå utanför samhällets könsnormer. Stor förstämning har därför inträtt bland vissa feminister då könsidentiteten gjort sitt intåg. Att ”vara född i fel kropp” innebär ofta just att man har ett biologiskt kön samtidigt som man känner att ens könsroll gör att man hör till det andra. I stället för att argumentera för att sådana skillnader ska ses som okej – vilket var det tidigare tillvägagångssättet – vill transpersoner nu hellre ha möjlighet att ändra det juridiska könet.

Varför inte, tycker många – låt folk bestämma själva; det är en frihetsreform för transpersoner. För att det motverkar mycket av det vi kämpat för som feminister, tycker andra – vi var väl överens om att könsroller inte skulle vara så hårt bundna till biologiskt kön? Var man landar i den här frågan är dock helt frikopplat från hur man bör hantera rasfrågan. Jag tror att debatten skulle vinna mycket på att diskutera ras- och könsfrågor för sig.

Patrik Lindenfors, forskare i biologisk och kulturell evolution.

Rörelsen 29 april, 2024

Materialister måste våga prata om biologisk ras

Enligt Stefan Arvidsson på Linnéuniversitetet gör människors olika ärftlighet för sjukdomar som Alzheimers att vi borde prata om biologisk ras igen. Foto: Wong Maye-E/AP.

Flammans chefredaktör Leonidas Aretakis påstår att rasbegreppet är ett uttryck för nykonservatism. Men nya forskningsrön visar att begreppet visst har biologisk bäring. Delar av vänstern är dock för trendkänslig för att erkänna det.

I Flamman 11/4 varnar chefredaktör Leonidas Aretakis för att ”nykonservativt” tankegods håller på att leta sig in i vänstern. Det handlar om ”ifrågasättandet av transpersoners rättigheter och försöken att rehabilitera rasbiologin”. Med tanke på hur allvarligt detta låter är hans belägg magert (ett Instagram-inlägg).

Men låt oss bortse från det, för det som ligger bakom Aretakis argumentation är ett synsätt som är lika vanligt hos den trendkänsliga vänstern som det är bedrägligt. I båda fallen, alltså både i frågan om huruvida ”ras” är en användbar term och i frågan om huruvida transpersoner är exkluderade från allmänt vedertagna rättigheter, handlar det i grunden om det faktum att människan är en kulturvarelse och samtidigt en del av naturen. 

För att vi ska hantera verkligheten effektivt är det fundamentalt att skilja natur från kultur. Varför? Jo, därför att vi bevarar och förändrar de två sfärerna av verkligheten på diametralt olika sätt. Om det är naturen vi vill bevara eller förändra, studerar vi lagarna och villkoren som styr den. Hur leder vi bäst flodvattnet till åkrarna? Hur avlägsnar vi bäst stickan i handen? Och sedan bearbetar vi naturen. Vi tar hjälp av teknologi och om det handlar om den del av naturen som är människokroppen använder vi den teknik som kallas medicin. 

Är det kulturen vi vill bevara eller förändra iakttar vi också den – samtidigt som vi värderar det vi ser. Hur funkar monarkier och hur vidmakthåller vi dem? Tar folk varandra i hand och bör de göra det? Men sedan bearbetar vi inte, utan vi samtalar med varandra, vi föreslår politiska åtgärder, vi kämpar, vi lagstiftar och skapar konst och traditioner. De sätt vi bevarar och förändrar natur respektive kultur är alltså mycket olika. 

Kön är ett ord som har sitt existensberättigande av det enkla faktum att homo sapiens är en art som reproducerar sig genom könslig fortplantning. Vi fortplantar oss inte genom att vi till exempel avknoppar en del av oss som sedan blir en ny individ, utan genom att två specimen tillhörande två olika typer (”kön”) av människor smälter samman. Vi kan inte ändra vårt kön eftersom det är genetiskt bestämt, men om vi trots det vill modifiera de delar av våra kroppar som har med den könsliga fortplantningen att göra kan vi göra det med hjälp av det arbete som kallas kirurgi. Könskonträra hormoner, nyvaginor och liknande har förstås en del allvarliga konsekvenser, men det är upp till den myndige individen om den vill göra det livsvalet. 

Vill vi emellertid (också) påverka kulturen så samtalar vi och ändrar eventuellt därefter vårt bruk av vissa namn, ord och beteenden. Om vi har goda skäl och är överens kan vi till och med låtsas att folk som har ett kön har ett annat. Det kan förefalla märkligt och är förknippat med problem, men vi kan göra det om vi vill. Naturen, eller mer specifikt den del av naturen som är människokroppen, blir dock i grunden opåverkad av sådana beteendemässiga förändringar.

Ras är ett ord som till skillnad från ”kön” har en sinister historia. Likafullt finns det förstås inget i ordet i sig som är farligt. Förhoppningsvis lever vi i en tid som är så pass upplyst att vi inte längre behöver använda noa-ord och kalla vargen för ”gråben” och räven för ”Mickel” för att inte locka fram bestarna. Men ord har förvisso en kraft, det ska vi vara medvetna om. Aretakis hävdar nu, och det gör ju många människor nuförtiden, att ”vetenskapen” har visat att ras är ”ogiltigt”. Men den som följer den explosiva utveckling inom framförallt arkeogenetik, vilket ungefär betyder studiet av förhistoriska människors dna, kan iaktta hur forskarna där slår knut på sig för att undvika att tala om ras. I stället heter det på engelska ”ancestry”, ”population”, ”cluster” och liknande. De diagram forskarna tar fram för att visa på olika, ska vi säga, människogruppers relation är likafullt slående lika äldre forsknings uppdelningar i raser och underraser. Berättigar den pågående historieskrivningen om människans förhistoria att vi ånyo börjar tala om ”ras”? Kanske inte. Men annars behöver vi nog något liknande för att beskriva historien korrekt.

En del försöker undgå den rasistiskt belastade färgkodningen genom att använda geografiska termer och istället för att tala om till exempel ”svarta” säger de ”subsahariska afrikaner”. Det kan ju låta neutralt, men dessvärre är också sydafrikanska boer ”subsahariska afrikaner” och det är ju helt enkelt inte dem som avses. Ordet kan inte heller vara ”etnicitet”. Jag hör en amerikansk genetiker säga att om han har dna från en person från Sverige och en från Nigeria kan han snabbt avgöra vem som har ”svensk respektive nigeriansk etnicitet”. Det skulle i sanning vara mirakulöst om han kunde det, för etnicitet betecknar språk och sedvänjor, alltså den kultur som en folkgrupp (grekiskans ethnos) har. Det kan vi inte avläsa ur den del av naturen som är människokroppen. En person som lever bland personer som delar hens kultur, men som far illa på grund av sitt utseende (nej, inte på grund av att hen anses ful, utan för liksom hela dess kropp, ni vet vad jag menar) gör personen ju inte det på grund av hens etnicitet, utan på grund av… ni vet vad jag menar. Läs Tobias Hübinettes Den svenska färgblindheten om detta. Vill vi bekämpa rasism blir det nog svårare utan ordet ras. Afrosvenskarna riksförbund har varit inne på detta. Som Aretakis påpekar, men viftar bort, finns det också en del medicinska skäl för att tala i termer av ras. D-vitaminbrist hos till exempel gravida somalier-svenskor är dock på riktigt.

Ny forskning på arkeogenetik har återaktualiserat frågan om biologisk ras, skriver Stefan Arvidsson. Foto: Jacquelyn Martin/AP.

Liksom den absoluta majoriteten av människor i den här delen av världen, och antagligen i större delen av hela världen, är jag humanist. Vi tror inte människovärde har med dna eller hudfärg att göra. Uppfostrad som jag är under 1970-talet, med dess bilder på små barn ”av olika färg” som glada håller vandra i handen, uppskattar jag mänsklighetens fysiska mångfald; jag finner alltså inte bara folks olika kläder och stilar fascinerande, jag tycker också det är intressant hur folk ser ut rent kroppsligen. Att iaktta det och att dela upp de miljarder människor som befolkar jorden i olika grupper utifrån varifrån deras förfäder har levt i tusentals år kan jag inte se som något skadligt. Klassificeringen av mänskligheten i raser lägger förvisso grunden till rasism, men det är ju inte klassificering i sig som är problemet utan hierarkiseringarna och fördomarna. Huruvida vi verkligen vill behålla just ordet ”ras”, vilket ju till exempel amerikanerna har funnit lämpligt, eller inte, kan man diskutera. Men detta handlar inte, som Aretakis låter göra gällande, om att ”återupprätta rastänkandet” eller ”försvara rabiologi”. Det är ett ohederligt sätt att argumentera. 

Vad gäller att förbinda den med rätta avskydda rasbiologin med ”ifrågasättandet av transpersoners rättigheter” måste jag erkänna att jag kanske inte helt har förstått från vilka vedertagna mänskliga och medborgerliga rättigheter som transpersoner är exkluderade. Tillhör kanske Aretakis dem som vill ge särskilda rättigheter åt barn som våndas med sin köns- och genusidentitet och göra dem myndiga några år tidigare än andra barn? Så att de kan medicinera sig och operera sig? För det är väl inte så att även Aretakis sällar sig till dem som ”ifrågasätter transpersoners rättigheter”? Om Aretakis tillhör dem som ”ifrågasätter transpersoners rättigheter” genom att förneka barn ”rätten” att operera sig så vill han också börja mäta sameskallar. Det kan vi ana ty han förklarar för oss att de båda frågorna ”hänger samman”.

Hur kommer det sig att en vettig person som Leonidas Aretakis viftar så ivrigt och tokigt med varningsflaggan inför diskussioner som har med människans kropp att göra? Jag antar att en bidragande orsak är den eviga idioti som vi kallar postmodernism. Dess förespråkare har lärt sig läxan att ”naturligt” är ett ord som kan användas för att rättfärdiga orättvisor. Vad det handlar om är att något kulturellt, det vill säga något vi kan samtala och därefter lagstifta om, framställs som naturligt i den specifika bemärkelse som närmar sig gudsbegreppet, det är något för alltid fastställt, evigt. Postmodernismen gör helt rätt att avslöja och kritisera när det som är kulturellt och socialt framställs som omöjligt eller djupt olyckligt att förändra. Men av det kan vi inte dra slutsatsen att naturen inte finns, att vi lever i den värld som filosofen Fichte trodde vi levde i: en värld där ett andligt Jag skapar sin egen verklighet.

Nej, det finns inget radikalt med att tro att den mänskliga kulturen har gudomliga krafter; att vi kan förändra verkligheten som vi vill. Det faktum att vi har lyckats förändra naturen så mycket som vi redan gjort – i vissa avseenden har vi ju förändrat den alldeles för mycket, tänk till exempel på den kapitalistiska klimatkrisen, men också genmodifikationer av grödor och plastikoperationer – beror på att vi har sett våra möjligheter, men också lärt oss om våra begränsningar. Naturen har gränser och den sätter gränser. Naturen är något. Hallå! ”Materialism” någon?

Aretakis behöver inte oroa sig för att ”nykonservativa” idéer sipprar in i vänstern. Att vara medveten om vad som faktiskt gäller och vad som kan förändras och vilka följder det får är inte nykonservativt. I stället borde Aretakis oroa sig för den slappa antiintellektualism och opportuna ohederlighet som länge har tillåtits att styra debatten inom delar av vänstern.

Utrikes 29 april, 2024

Italiens befrielsedag firades i skuggan av tv-censur

Stefano Massimi läser upp författaren Antonio Scuratis monolog utanför Palazzo Vecchio i Florens på befrielsedagen den 25 april. Foto: Jonas Elvander.

Det årliga firandet av befrielsen från fascismen präglades av kontrovers efter att en statlig tv-kanal avbokat en antifascistisk talare. Kritiker menar att Giorgia Melonis regering försöker kväsa oppositionen. Men Florens invånare lät sig inte tystas.

Italiens årliga firande av befrielsen från fascismen, Festa della liberazione, den 25 april skedde under mer kontroversiella omständigheter än på länge.

Veckan inleddes med beskedet att författaren Antonio Scuratis monolog om antifascismens arv i Italien hade ställts in av den vänsterlutande tv-kanalen Rai 3 under lördagen. För Scurati, som är specialist på Italiens fascistiska period och har skrivit en bästsäljare om Benito Mussolini, var det ett ”definitivt exempel” på Georgia Melonis högerextrema regerings försök att censurera misshagliga röster. Det faktum att texten, som fokuserade på händelser under Mussolinis regeringstid, kritiserade Melonis postfascistiska parti Italiens bröder för att aldrig ha tagit avstånd från sina rötter i Mussolinis diktatur gör att en sådan tolkning ligger nära till hands.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Jonas Elvander
Utrikesredaktör och doktorand vid European University Institute i Florens.[email protected]
Inrikes/Nyheter 27 april, 2024

Stockholm samlas mot rasismen

Ett tusental stockholmare samlades på Gubbängens torg under lördagen för att protestera mot rasismen. Foto: Oscar Olsson/TT.

I dag samlades ett tusental människor i Gubbängen för att protestera mot rasismen, med tal från tre rödgröna partiledare. Manifestationen var tänkt att inkludera talare även från den utomparlamentariska vänstern, en inbjudan som snart drogs tillbaka. En missad chans att kroka arm, säger Victoria Rixer från Linje 17.

”Inga rasister på våra gator.”

Slagorden ekade över Gubbängens torg under lördagen, där ett tusental människor samlats för att protestera mot rasismen. Detta med anledning av attacken mot ett antifascistiskt samtal på teater Moment i onsdags, när en handfull maskerade högerextremister kastade en rökbomb, stormade in och utdelade ett tiotal slag mot journalisten Mathias Wåg.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Kultur 26 april, 2024

”Lili och jag förde samtal i mina drömmar”

Lili Brik i Moskva 1973. Ännu levnadsglad och chic. Foto: Bengt Jangfeldt.

Lili Brik var Majakovskijs älskarinna, judinna och en sexuellt utlevande borgarflicka som behövde städas undan i ett allt mer auktoritärt Sovjet. I sin debutroman ”Framtidens hjärta” gör Malin Hasselblad henne levande igen.

Det finns en berömd bild av den ryska avantgardepoeten Vladimir Majakovskij (1893–1930) där han står lutad mot ett träd. Det ser ut som att han tar stöd från trädstammen för att inte ramla. Samma bild finns i en tidigare version, som förklarar den märkliga kroppsställningen. Den utsträckta armen sträcker sig runt en kvinna som bär hatt och tittar rakt in i kameran. Det är Lili Brik som under några omvälvande år runt Ryska revolutionen var Majakovskijs älskarinna, välgörare och marknadsförare. 

Som vi vet går historien extra hårt fram mot vissa. Särskilt om de är kvinnor, tar för sig av livet och framför allt om de stör bilden av en nationalikon. Men inte ens Sovjetunionens propagandaapparat har lyckats radera Lili Brik. För hur skulle det kunna vara möjligt, då Majakovskij levde och dog för kvinnan som fick omöjliga böcker att ges ut, en svältmåltid att framstå som en fest och människor runt omkring henne att utföra stordåd? Framför allt lever hon vidare i rader som ”kunde du inte komma på nåt / som gör att vi utan att plågas / kunde kyssas och kyssas och kyssas?”

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Genom att prenumerera får du direkt tillgång till alla artiklar på webben, och veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
55 kr
Papper månadsvis (4 nr)
79 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman lite extra skjuts med en stödprenumeration!

95 kr
Paulina Sokolow
Kulturredaktör och konstvetare.[email protected]