Utrikes 26 oktober, 2005

Norsk regeringsförklaring, del 3

Offentlig eierskap er viktig for å sikre viktige politiske mål innen distriktspolitikk, transportpolitikk, kulturpolitikk og helsepolitikk.

Vi ser en forsterket tendens til at norske kunnskapsbedrifter selges ut så snart de når et internasjonalt nivå. Norge er avhengig av god kontakt med sterke internasjonale kompetanse- og kapitalmiljøer, men i mange tilfeller kan salg føre til at vi ikke får bygd opp langsiktig kunnskapsindustri og kompetansemiljøer i Norge. Vi står i fare for å undergrave resultatene av langvarig forskning og utvikling, som ikke på noen måte reflekteres i kortsiktige børsverdier. Derfor må det utvikles en bedre strategi for å sikre nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet.

Regjeringen vil:
sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
at offentlige selskaper skal sikres profesjonelt eierskap og forutsigbar utbyttepolitikk.
Det statlige eierskapet bør være langt mer aktivt enn i dag. Det skal satses offensivt på forskning og utvikling, Statlige eide selskaper skal gå foran i arbeidet for likestilling, og det skal settes inn tiltak for å oppnå større åpenhet og bevissthet om lederlønninger i bedrifter hvor staten er en stor eier.
at våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
sikre fortsatt sterkt statlig eierskap til petroleumsressursene gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). SDØE må også i framtiden kunne ta andeler på norsk sokkel og SDØEs samlede eierskap skal opprettholdes på dagens nivå.
opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
at Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
at Petroleumslovens bestemmelser om krav til selvstendig ledelse og organisasjon i Norge for aktører på norsk sokkel skal praktiseres konsekvent.
at samvirkeforetak og sparebanker skal ha rammebetingelser for henholdsvis andelskapital og grunnfondsbevis som gjør at dette framstår som realistiske alternativ til aksjer.
at ny samvirkelov skal fremmes i løpet av perioden. Loven skal gi samvirkemodellen økte utviklingsmuligheter
at Folketrygdfondets adgang til å investere i norsk næringsliv utvides.

Kapittel 5: Samferdsel
Regjeringen vil skape en positiv utvikling i hele landet og vil derfor øke satsingen på samferdsel. Hovedmålene i samferdselspolitikken skal være økt trafikksikkerhet, en mer miljøvennlig transport, regional utvikling og et effektivt og tilgjengelig transportsystem for hele landet. Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse. Det offentlige har ansvar for at det er et godt og moderne kommunikasjonsnett i hele landet. Dette stiller krav til en variert satsning og en differensiert samferdselspolitikk der de ulike delene av samferdselssektoren sees i sammenheng.

Samtidig vet vi at mange former for transport medfører miljøproblemer. Forbrenning av olje og gass fører til utslipp av klimagassen CO2, og vegtrafikken er den dominerende kilden til lokal luftforurensning og støy.

Økt satsing på samferdsel vil i byer og bynære områder bety en styrking av vegnettet og kollektivtrafikken, inklusiv jernbane, for å løse utfordringer knyttet til å skape et godt bymiljø og en trygg trafikkavvikling. For distriktene betyr dette en prioritering av utbygging og vedlikehold av vegnettet, opprettholdelse av et godt riksvegferjetilbud og utbedring av havner og farleier.

All transport i Norge skal være trygg. Regjeringen vil styrke arbeidet med nullvisjonen som sier at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsvarig skadde i trafikken.

Regjeringen mener at omfattende konkurranseutsetting innen samferdselssektoren går på bekostning av viktige sikkerhets- og beredskapsfunksjoner. Regjeringen vil skape en helhetlig samferdselspolitikk under folkevalgt styring, der regional- og distriktspolitikk, miljøvern og fordeling skal være grunnleggende premisser.

Regjeringen vil:
øke satsingen på samferdsel i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Nasjonal Transportplan.
utrede prosjektfinansiering for sammenhengende utbygging og modernisering av nye veg- og jernbanestrekninger.
bidra til å redusere forskjellene i drivstoffpriser i hele landet gjennom å gjeninnføre en fraktutjevningsordning.
føre en aktiv politikk for å sørge for at folk ikke utsettes for helseskadelig forurensing. De nasjonale mål for luftkvalitet skal ligge fast.
utarbeide en strategisk handlingsplan for å innfri det nasjonale støymålet om å redusere støyplagene med 25 prosent i forhold til 1999-nivået innen 2010.

Gode veger i hele landet
Regjeringen mener godt utbygde veger er en nødvendig rammebetingelse for å kunne opprettholde strukturen i bosetningen og næringslivet. Regjeringen vil øke bevilgningene til vegformål. For å utløse større verdiskaping, må det satses mer offensivt på det sekundære riksvegnettet. Det er også behov for opprusting av fylkesvegene.

Regjeringen vil øke satsingen på trafikksikkerhet. Særlig er det viktig å sikre flere veger mot ras.

Regjeringen vil øke satsingen på sykkelveger, for å bedre trafikksituasjonen og sikkerheten for syklistene. Det er et mål at flere arbeidsreiser, spesielt i byene, foretas på sykkel.

Riksvegferjene er å regne som en del av vegnettet, og utgiftene for de som benytter disse bør reduseres. Regjeringen vil bedre rabattordningene og utrede om enkelte strekninger kan gjøres gratis.

Regjeringen vil:
øke satsingen på veger, både til investering, drift og vedlikehold, i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan.
ha sterkere fokus på sikre veger med økte ressurser til trafikksikkerhetstiltak, rassikring og gang- og sykkelveger.
arbeide aktivt for å utvikle og øke bruken av miljøvennlige kjøretøy, gjennomføre utskifting av riksvegferjer med nye gassferjer og støtte utvikling av hydrogen som energibærer i transportsektoren.
innføre virkemidler som gjør det lønnsomt å velge lavutslippsbiler. Virkemidler som kan være aktuelle er tilgang til kollektivfeltet, gratispassering i bomringen og redusert engangsavgift.
bidra til at støy- og forurensningsutsatte vegstrekninger bygges inne i miljølokk.
igangsette et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff i tråd med EU-direktiv 2003/30/EF.

En framtidsrettet kollektivtrafikk
En framtidsrettet samferdselspolitikk innebærer økt satsing på kollektive transportløsinger for både mennesker og gods. I byer og bynære områder må kollektivtrafikken bli et reelt alternativ til bruk av privatbil og en sentral del av transportsystemet. Det må bli lønnsomt å velge kollektive løsninger for jobb og fritidsreiser. For å lette overgangene mellom de ulike transportformene, må det satses mer på godt utbygde knutepunkt. Offentlig transport skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av funksjonsdyktighet.

Et godt kollektivtilbud og overføring av gods fra veg til bane og sjø, er viktig for å redusere miljøproblemene fra transportsektoren. I tettbygde områder må det legges til rette for økt bruk av sykkel og gange. Det er behov for effektive tiltak for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren.

Regjeringen vil:
innføre et ungdomskort for kollektivtransporten som gir rett til 50 prosent rabatt for ungdom, elever og studenter.
stille krav om tilrettelegging for funksjonshemmede på offentlig transport
øke belønningsordningen for kollektivtrafikk til de byer og byområder som benytter den i dag og utvide ordningen til å gjelde flere byer som innfører tiltak for å øke kollektivandelene og begrense biltrafikken.
arbeide for at en i forbindelse med samferdselsinvesteringer i de store byområdene prioriterer framkommelighet for kollektivtransporten.
utvikle et brukertilpasset og kostnadseffektivt kollektivtilbud i distriktene gjennom tilbringertjeneste og bestillingsruter med taxi kombinert med buss, båt og tog langs hovedtrafikkårene.
skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektiv-transport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger. Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.

Økt satsing på jernbane
Jernbanen skal være en attraktiv, tidsmessig, miljøriktig og god transportløsning for personer og gods. For å utløse det potensialet som ligger i denne transportformen må det en betydelig styrking til. Dette medfører at dagens skinnegang rustes opp og utbygging av dobbeltspor, særlig rundt de største byene, prioriteres.

NSB skal utvikles som statlig transportselskap både innenfor persontrafikk, godstrafikk og busstrafikk.

Regjeringen vil:
øke satsingen på jernbane i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan. Den største del av investeringene skal skje i første del av perioden.
fjerne kjørevegs- og el-avgiften for jernbane.
ikke sette flere persontrafikk-strekninger innen jernbane ut på anbud.
stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drift og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
arbeide for gode togforbindelser mellom hovedstedene i Skandinavia.

Sjøvegen – en viktig del av transportpolitikken
Kyst-Norge er viktig for verdiskapingen i landet. Derfor er sjøtransport og havner en viktig del av transportpolitikken. Det må legges til rette for sikker trafikk langs kysten, med bedre merking og vedlikehold av leia, moderne navigasjonssystem og sjøkart. For å få mer gods over på båt, må havnene opprustes slik at også overgangen til og fra båt bedres. Oljevernberedskapen må styrkes, og vi må gjøre mer for å unngå at uhell oppstår og får katastrofale følger.

Regjeringen vil:
øke bevilgningene til fiskerihavnene
styrke vedlikeholdet av sjøvegen med havner, farleier, fyr og merketjenester
videreutvikle havnene som logistikknutepunkt
lage en gjennomgang og prioritere tiltak for utbedring av farleier og fiskerihavner.
sikre en god slepebåtkapasitet med rask responstid langs hele kysten.
opprettholde Hurtigruta som et enhetlig transporttilbud med daglige, helårlige seilinger på hele distansen Bergen – Kirkenes.
ha en samlet vurdering av alle gebyrer og avgifter innen sjøtransport, slik at sjøtransport gis like konkurransevilkår med landtransport.
Et godt flytilbud
Regjeringen vil ha en samferdselspolitikk for hele landet. Dette inkluderer også flytrafikk. Både kortbanenettet og stamrutenettet er en viktig del av infrastrukturen i landet. Det skal sikres et flyplassnett som gir et tidsmessig tilbud i alle deler av landet. Ordningen med at overskuddsflyplasser betaler for de ulønnsomme flyplassene skal videreføres.

Regjeringen vil:
opprettholde dagens flyplasstruktur, så fremt det ikke er et uttrykt ønske lokalt om å legge ned en flyplass. Dette må i tilfelle skje etter en grundig prosess hvor alle berørte er blitt hørt.
sikre best mulig sikkerhet og regularitet gjennom å bedre innflygingsutstyr på flyplassene.
sikre er godt tilbud på kortbanenettet i forhold til flystørrelse, kvalitet på flyene, avganer og sikkerhet.
i samarbeid med ledelsen og de ansatte evaluere organiseringen av Avinor, med sikte på best mulig ivaretakelse av samfunnshensyn, spesielt flysikkerhet.

Posttjenester i hele landet
Posttjenestene er en viktig brikke i infrastrukturen for å opprettholde bosetting og næringsliv i hele landet. Den overordnede målsettingen på postområdet er å sikre et landsdekkende posttilbud av likeverdige tjenester til samme pris og med god kvalitet. Enhetsportoen skal videreføres. Regjeringen vil gjennom konsesjon sikre opprettholdelse av de samfunnspålagte oppgavene Posten Norge har.

Regjeringen vil:
opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
opprettholde enhetsportoen.
sikre at Posten Norge BA blir i 100 prosent statlig eie.

Digital allemannsrett
Norge skal være av de land i verden som er først i å ta i bruk og utvikle elektronisk kommunikasjon. Regjeringen vil øke ambisjonsnivået for bredbåndsutbyggingen.
Utbygging av bredbånd til hele landet gir store muligheter for næringsetablering og utvikling, og opphever i stor grad de avstandsulemper som måtte eksistere. For Regjeringen er det et mål at alle husstander og private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et fremtidsrettet høyhastighetsnett til lik pris i hele landet.

For å stimulere til en raskere utbyggingstakt, må det offentlige bidra økonomisk. Offentlig sektor skal være ledende når det gjelder å etterspørre nye teknologiske løsninger. Regjeringen vil få til en mer samordnet utbygging av de ulike digitale nett i Norge.

Regjeringen vil:
at hele landet skal ha tilbud om tilknytting til høyhastighetsnett innen utgangen av 2007.
at det ikke skal være urimelige geografiske prisforskjeller ved tilknytning til bredbåndsnett.
at det skal brukes offentlige midler for å bidra til å realisere utbygging i områder hvor det kommersielt ikke lar seg gjøre.
legge til rette for utbygging av mobilnettet i de områder der dekningen i dag er for dårlig.
medvirke til at Bane Tele AS blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge.
stimulere næringsutvikling og offentlig bruk av åpen programvare.
styrke tilsyn med konkurranse, sikkerhet og personvern innenfor telefoni og elektronisk kommunikasjon.

Kapittel 6: Folkestyre, lokalsamfunn og regionalpolitikk
Regjeringen tar utgangspunkt i at folkestyret innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene.

Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemene, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene og norsk eierskap i næringslivet.
Folkestyre
Folkestyret er under press. Beslutningene overføres i økende grad til aktørene i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas, må markedene korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer. Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljø og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene. En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål Regjeringen går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet.

Regjeringen vil:
legge til rette for økt deltakelse i politisk virksomhet og sørge for bred representasjon i offentlige utvalg, styrer og råd.
legge til rette for at personer med omsorgsansvar og/eller funksjonshemming kan påta seg politiske verv.
styrke barn og unges mulighet for medvirkning og innflytelse.
legge til rette for det frivillige Norge.
legge fram sak for Stortinget om språk og makt.

Åpenhet, offentlighet, ytringsfrihet og personvern
Det må settes klare grenser for hvor langt offentlige myndigheter og andre kan gå i retning av innsyn i, eller kontroll med den enkeltes gjøremål. Retten til likeverdig behandling i rettsapparatet og forvaltningen, og enkeltmenneskets rett til vern om eget privatliv er grunnleggende prinsipper i en rettsstat. Ytringsfriheten skal være reell, både i arbeidsliv og i privatliv. Retten til å være informert er avgjørende for muligheten folk har til å delta i samfunnsdebatten.

Personvernet kan komme i konflikt med andre formål. Regjeringen vil ha fokus på at personvernet ikke svekkes. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og enkeltmenneskets rett til personvern.

Det er en utfordring for folkestyret at en rekke spørsmål av nasjonal betydning blir avgjort gjennom internasjonale forhandlinger hvor det er lite innsyn underveis, og hvor de folkevalgte kun blir forelagt muligheter til i etterkant å si ja eller nei til en framforhandlet avtale.

Regjeringen vil:
trekke Stortinget sterkere inn i prosessen under utarbeidelsen av viktige posisjonspapirer i forkant av forhandlinger med andre stater og internasjonale organisasjoner.
sikre at viktige prinsipper i tilknytning til slike forhandlinger tas opp til drøfting i folkevalgte organer før forhandlinger fullføres.
styrke utredningsprosessen knyttet til internasjonale traktater før disse blir folkerettslig bindende for Norge.

Lokaldemokrati
Et levende lokaldemokrati er grunnsteinen i folkestyret og en forutsetning for tillit og legitimitet til det nasjonale folkestyret. God kommuneøkonomi med samsvar mellom oppgaver og inntekter er en viktig forutsetning for at lokaldemokratiet skal oppleves som meningsfylt og ikke komme i dårlig lys.

Regjeringen vil:
legge til rette for bruk av lokale rådgivende folkeavstemninger.
sikre innbyggernes velferd og rettigheter gjennom en god kommunal sektor. På noen utvalgte sektorer er det nødvendig å sikre særskilte rettigheter.
sikre medvirkning fra kommunesektoren i konsekvensutredninger som har vesentlige konsekvenser for lokalt selvstyre.
følge opp lokaldemokratikommisjonens utredning med en stortingsmelding.

Lokalsamfunn og regionalpolitikk
Velfungerende, trygge og identitetsskapende lokalsamfunn er en avgjørende forutsetning for et godt velferdssamfunn. Regjeringen vil styrke innsatsen overfor lokalsamfunn og regioner. Arbeidsplasser, infrastruktur og et godt og likeverdig velferdstilbud er en grunnleggende forutsetning for bosetting. En aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk skal bidra til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor.

Norge er et langstrakt land med spredt bosetting og store variasjoner i ressursgrunnlag, kultur, historie og identitet. Samtidig deler vi viktige felleskapsverdier. Kombinasjonen av mangfold og fellesskap må gjenspeiles i velferdspolitikken og i en tydelig politikk for regional utvikling. Trygge og gode bomiljøer skapes lokalt. Vekstkraftige næringsmiljøer skapes regionalt. Ved målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende globale konkurransen i økonomi og næringsliv.

Regional- og distriktspolitikken skal bygge på tre hovedstrategier:
1. Bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme bærekraftig bruk av naturressursene. Regional- og distriktspoliske hensyn skal tillegges sterkere vekt i politikken på de enkelte sektorer. Politikken skal bedre tilpasses regionale forhold og samordnes bedre.
2. Satse på å utvikle næringsvirksomhet på områder hvor de enkelte regioner har spesielle fortrinn. Statens politikk skal bygge opp under en målrettet satsing på regionale fortrinn.
3. Sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene. De distriktspolitiske virkemidlene skal styrkes.
Kommuner og regioner
Regjeringen vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå skal flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkestyrte regioner.

Kommunene har det overordnet ansvar for velferdstilbudet til sine innbyggere, og skal sikres ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler skal styrkes. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktigst i folks hverdag og derfor viktigst for å bygge grunnleggende legitimitet til politisk demokrati. Kommunenes brede samfunnsansvar handler om å ta utgangspunkt i kommunenes grunnleggende legitimitet som politisk institusjon.

Regjeringen legger betydelig vekt på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets behov.

Regjeringen vil:
videreføre tre direkte folkevalgte forvaltningsnivåer.
at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet.
legge til rette for å styrke samhandlingen mellom kommunesektoren og tredje sektor.

Kommuneøkonomi
Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunal sektor vil Regjeringen sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre. Det er viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner involveres i dette arbeidet. Det skal utarbeides en flerårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Kommunesektoren skal i all hovedsak skal være rammefinansiert. Øremerkede tilskudd skal som hovedregel være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner har ansvar for.

Inntektssystemet til kommunene skal sikre at forholdet mellom inntekter og faktiske kostnader samsvarer bedre. Regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til kommunene. Målsettingen med en slik gjennomgang skal være å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

Eiendomsskatt skal også i framtiden skal være en frivillig kommunal skatt.

Regjeringen vil:
for 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
gjøre konsultasjonsordningen mellom stat og kommune mer forpliktende slik at de totale ressursene innenfor offentlig sektor kan utnyttes bedre.
den kommunale egenandelen i toppfinansieringsordningen for særlig tunge brukere reduseres og regelverket knyttet til utgifter som regnes inn i den kommunale egenandelen gjennomgås.
Nytt regionalnivå
Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå skal etableres.

Regionnivået skal være den sentrale aktør for regional utvikling. En regionreform forutsetter at det først avklares hvilke oppgaver, myndighet og ansvar fra staten som overføres til regionene, og at regionene sikres en finansiering som svarer til oppgavene. Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.

By og land
Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til en balansert utvikling mellom by og land og innad i byene.

Vi ønsker vekstkraftige byer som fungerer som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling, og vil føre en offensiv politikk for å utvikle byens fortrinn, kvaliteter og muligheter, med en sterk satsing på sosial boligpolitikk, kollektivtrafikk, utdanning og kultur.

Det må føres en politikk for utjamning av økonomiske og sosiale forskjeller med kraftige tiltak mot fattigdom og satsing på tiltak mot rusmiddelmisbrukere. Viktige elementer i dette vil være et velfungerende offentlig velferdstilbud, kulturtilbud og møteplasser for ungdom.

Grønne områder er viktig for fysisk utfoldelse, helse og velvære. Særlig er det viktig å bevare friarealene i utkanten av byene.

Regjeringen vil gjennomføre et distriktspolitisk løft. Målet er å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Mer markedsstyring fører til økt sentralisering og gir folk mindre frihet i valg av bosted.

Vi vil sikre distriktspolitiske hensyn i sektorpolitikken og i sterkere grad samordne statens samlede rolle. I distrikts- og regionalutvikling skal innsatsen målrettes og forsterkes. De deler av sektorpolitikken som har betydning for regional utvikling, skal samordnes med de regionalpolitiske målsettingene. Det skal foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

Regjeringen skal bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme en bærekraftig bruk av naturressursene.

Vi vil legge til rette for at Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd, SIVA og andre statlige deler av virkemiddelapparatet skal være tilstede nærmere bedriftene utover i landet. På den måten kan regionale kraftsentra etableres som igjen kan føre til utvikling og nyskaping. Dette vil ha stor betydning når målet er å øke verdiskapingen på grunnlag av regionale fortrinn. Investeringstilskudd og gründermidler innenfor Innovasjon Norge og de regionale utviklingsmidlene administrert av fylkeskommunene skal økes betraktelig.
Både Effektutvalget (NOU 2004:2) og det såkalte ”Handlingsromutvalget” (NOU 2004:15) har påpekt at det norske støttenivået i forhold til den smale distriktspolitikken ligger langt under de rammer som er fastlagt internasjonalt og som benyttes av land vi kan sammenligne oss med. Rammene for den smale distriktspolitikken bør derfor økes betydelig og distrikts- og regionalpolitiske mål må gis økonomisk oppfølging i sektorpolitikkene. Regjeringen vil sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene, og bidra særskilt til en satsing rettet mot småsamfunn i områder med stor nedgang i folketall og stor avstand til sentra.
Regjeringen vil særlig legge vekt på å redusere avstandsulempene for næringslivet i distriktene. Dette skal gjøres gjennom et bredt sett av virkemidler. Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.

Regjeringen skal aktivt arbeide for å motvirke ytterligere sentralisering. Regjeringen vil foreta en vurdering av regionale konsekvenser av statens virksomhet, med sikte på en bedre geografisk fordeling av statlige virksomheter. Lokalisering av statlige, regionale og kommunale arbeidsplasser bør brukes aktivt for å tilføre lokalsamfunn og regioner nye utviklingsressurser i form av arbeidsplasser, kompetanse og større fagmiljø Lokalisering av ny statlig virksomhet skal skje utenfor Oslo, med mindre det foreligger særskilt begrunnelse. Ved valg av lokaliseringssted bør det tillegges vekt at den nye virksomheten skal bidra til å styrke allerede etablerte regionale nærings-, kompetanse- og forvaltningsmiljøer, eller bidra til å bygge opp nye.

Regjeringen viser til at det i Distriktskommisjonen var bred enighet på en rekke felter, og vil med bakgrunn i den legge vekt på å utvikle nye og målrettede distriktspolitiske tiltak. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene. Regjeringen vil fremme tiltak med særlig fokus mot ungdom og kvinner.

Regjeringen vil:
gjennomføre en vesentlig styrking av de distriktspolitiske virkemidlene, blant annet gjennom å utnytte det regionalpolitiske handlingsrommet og arbeide aktivt internasjonalt for å øke handlingsrommet i regional- og næringspolitikken.
legge fram en stortingsmelding om handlingsrom og muligheter i distriktspolitikken.
gjeninnføre ordningen med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift.
evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter og utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo.
iverksette et eget satsingsprogram med fokus på utvikling av småsamfunn, herunder videreutvikle støtten til utkantbutikker.
bidra med statlig finansierte tiltak for å bedre integreringen, motarbeide den økte fattigdommen og bekjempe rusmiddelmisbruk. Et bedre samarbeid mellom staten, kommunene og frivillige organisasjoner må prioriteres for å nå disse målene.
gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen i Oslo.
innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bymarker.
legge fram en egen hovedstadsmelding.

Kapittel 7: Et arbeidsliv med plass til alle
Kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv er et hovedmål for vår politikk. Menneskene er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring for egen inntekt. For å nå målene må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler. I tillegg til en offensiv næringspolitikk gjelder dette blant annet en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, styrkede arbeidstakerrettigheter og tiltak mot sosial dumping. De årlige budsjettene bør inneholde en oversikt over arbeidskraftreserven og tiltak for at flere skal kunne delta i arbeidslivet.

Arbeidsmarked
For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er spesielt viktig å iverksette målrettede tiltak overfor ungdom, langtidsledige, eldre og yrkeshemmede. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er også nødvendig for å bekjempe den høye arbeidsledigheten blant innvandrere. For å hindre at de som er ledige støtes varig ut av arbeidslivet, er det nødvendig med et differensiert tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære opplæringstiltak.

Regjeringen vil gjennom opprettelsen av den nye arbeids og velferdsetaten bidra til at det blir en organisering av arbeidsmarkedstjenestene som målretter innsatsen og setter den enkelte bruker i sentrum. Regjeringen vil gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Dette vil innebære en vurdering av regelverk, stønader, tiltak og tjenester der målet er å styrke innsatsen for å få flere tilbake i jobb.

Det har vært en sterk økning i antall personer som har behov for yrkesmessig attføring. Attføringsarbeidet må bedres gjennom et samspill mellom ulike etater og tiltaksarrangører, og gjennom styrking av attføringsbedriftenes evne til å levere gode attføringstjenester. Den bedriftsinterne attføring må styrkes ved at bedriftene med assistanse fra den nye arbeids- og velferdsforvaltningen får et selvstendig ansvar for å holde folk i jobb i sykepengeperioden.

Ledare 16 september, 2025

Ebba Busch – det är du som brister i vandeln

Kristdemokraternas partiledare Ebba Busch (KD) har uppmanat till ”hårdare tag mot Palestinarörelsen”. Foto: Stefan Jerrevång/TT.

Medan FN förklarar att Israel begår folkmord riktar politikerna inte sin ilska mot förövarna – utan mot demonstranterna för barns lika värde.

”Sverige är under en värderingsattack.”

Så skrev kristdemokraterna Ebba Busch och hennes nya toppnamn Alice Teodorescu Måwe i en debattartikel i helgen. Där uppmanade de till ”hårdare tag mot Palestinarörelsen”, som de menar har stått för en ”tsunami av hat mot judar”, samt ett ”dominans­beteende och krav på under­kastelse”.

Åtgärdslistan är lång: fler ska lagföras, demonstrationer ska flyttas, arrangörer svartlistas, och personer med dubbla medborgarskap – som jag själv – ska kunna fråntas sitt svenska pass. ”Den som agerar våldsamt eller uttrycker hat, hot eller stöd till terrorism uppvisar inte god vandel”, konstaterar de.

Nog är rätten att demonstrera mot den israeliska krigsmaskinen en fråga om yttrandefrihet, Maria Malmer Stenergard?

I går kväll fick vi en uppvisning i vad som kallas bristande vandel. Ett tiotal personer demonstrerade på Östermalm utanför Bajit, det judiska kulturcentrumet. Anledningen var att föreningen Med Israel för fred hade bjudit in en soldat från Israels armé att föreläsa. På scenen stod alltså företrädaren för en krigsmakt som just nu anklagas av FN för att begå folkmord. På plakaten stod ”IDF-soldater = krigsförbrytare” och ”Alla barn är lika värda”.

Ändå var det demonstranterna som politikerna gick till storms mot. Först spred Judiska ungdomsförbundet (JUS) en bild på demonstranterna med texten: ”Det spelar ingen roll vem avsändaren är, och det spelar all roll vad kontexten är. Att ställa sig med detta framför den judiska skolan när barn går hem är rakt av antisemitiskt.”

Utrikesministern Maria Malmer Stenergard (bilden) delade inlägget med texten: ”Det här handlar inte om yttrandefrihet, utan om att skapa skräck och rädsla hos barn som bor i Sverige. Vars familjer i generationer har blivit förföljda. Jag känner bara avsky mot dem som gör detta.” Inlägget delas av Ebba Busch, som även kallat helgens demonstrationer för en ”lynchmobb” i TV4 Nyhetsmorgon.

Gruppledaren för den moderata riksdagsgruppen Mattias Karlsson (bilden) tar i ännu hårdare: ”Det är terror i vardagen. Det är antisemitism i sin renaste form. De som gör detta är inte aktivister, de är odjur.” Inlägget delas av Maria Malmer Stenergard. Oppositionsledaren Magdalena Andersson stämmer in och kallar demonstrationen ”djupt olämplig”.

Men demonstrationen ägde rum efter att barnen redan gått hem. Och nog är rätten att demonstrera mot den israeliska krigsmaskinen en fråga om yttrandefrihet, Maria Malmer Stenergard?

I dag släppte FN en rapport som hävdar att Israel begår folkmord i Gaza. Kommissionen menar att fyra av fem folkmordshandlingar har utförts – massdödande, svårt fysiskt och psykiskt våld, skapande av livsvillkor som leder till förintelse, samt åtgärder som förhindrar födslar – och pekar på både israeliska ledares uttalanden och arméns agerande som bevis på folkmordsavsikt.

Dessa handlingar stöds av den orwellskt benämnda organisationen Med Israel för fred. Flamman har tidigare uppmärksammat att de bjudit in bosättarlobbyisten Eugene Kontorovich, som dessutom har gästat riksdagen på Kristdemokraternas inbjudan. Nu en IDF-soldat.

Den senaste veckan har Sverige diskuterat mordet på högerdebattören Charlie Kirk och förföljelsen av civilförsvarsminister Carl-Oskar Bohlin i en mörk gränd, och många har kallat till besinning. När ledande politiker kallar demonstranter för ”odjur” och får backning av utrikesministern är det uppenbart att man inte alls värnar det demokratiska samtalet, utan försöker få sina motståndare att hålla käften.

Läs mer

Så vem är det som ”uttrycker hat, hot eller stöd till terrorism”? I går var det ni: Ebba Busch, Alice Teodorescu Måwe, Maria Malmer Stenergard, Mattias Karlsson, Magdalena Andersson, Med Israel för fred.

Det är ni som brister i vandel.  Skyltar med ”Alla barn är lika värda” gör det däremot inte.

Diskutera på forumet (0 svar)
Inrikes/Nyheter 16 september, 2025

Protesterade mot IDF-föredrag – kallas ”odjur”

IDF-soldaten Eldar Maider (t.v.) och Hillelskolan i Stockholm (t.h.). Foto: Privat / Judiska ungdomförbundet.

Såväl utrikesministern som flera riksdagsledamöter har kritiserat gårdagens demonstration utanför det judiska kulturcentret Bajit och Hillelskolan. Nu kan Flamman berätta att en föreläsning med en israelisk soldat ägde rum samtidigt – och att demonstrationen ägde rum efter skoltid.

På måndagskvällen samlades ett tiotal personer på Nybrogatan på Östermalm i Stockholm. Två bar på en banderoll med texten ”IDF-soldater = krigsförbrytare”, och organisationsnamnet Judisk antisionistisk allians. En äldre man höll i ett plakat med texten ”Alla barn är lika värda”.

Strax därpå gick Judiska ungdomsförbundet (JUS) ut med kritik mot manifestationen:

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Inrikes 15 september, 2025

Sades upp från hamnen – tar fallet till domstol

Erik Helgeson håller ett kort tal utanför Arbetsdomstolen på måndagen den 15 september. Foto: Jacob Lundberg.

Erik Helgeson både polisanmäldes och sparkades efter Hamnarbetarförbundets blockad mot israelisk vapenhandel. Men polisanmälan lades ned – och nu är det i stället hans arbetsgivare i Göteborgs hamn som står inför rätta.

Utanför Arbetsdomstolen i Gamla stan har ett trettiotal personer samlats. Vissa bär på skyltar med fackliga budskap, andra på Palestinaflaggor. Vissa kombinerar båda.

Vid entrén står Erik Helgeson, vice ordförande i Hamnarbetarförbundet. I handen håller han en lånad megafon prydd med klistermärken från vänsterorganisationer från de senaste femton åren. Han råkar först slå på en ambulansliknande siren, innan han lyfter den mot munnen. 

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Rörelsen 15 september, 2025

Svensk judisk vänster: Hamnarbetarna gör vad regeringen borde

Erik Helgeson, vice ordförande i Hamnarbetarförbundet. Foto: Henrik Montgomery/TT.

Detta är en insändare. Skribenten ansvarar själv för alla åsikter som uttrycks.

Vill du svara på texten? Skicka en replik på högst 3 000 tecken till [email protected].

I dag den 15 september förhandlar Gothenburg Roro Terminal (GRT) och Hamnarbetarförbundet i Arbetsdomstolen om uppsägningen av förbundets vice ordförande Erik Helgeson som skedde efter att förbundet gemensamt beslutat om en blockad mot vapenleveranser till och från Israel, med hänvisning till misstankarna om krigsbrott och brott mot mänskliga rättigheter.

Moderna krigsbrott sker aldrig som isolerade fenomen. De sker alltid i en kedja av leverantörer och andra möjliggörare. Därför är arbetarkollektiv som fackförbund en mycket viktig part i förhindrandet av krigsbrott. Oavsett vad man tycker om Hamnarbetarförbundets stridsåtgärd måste vi försvara rätten för fackförbund att demokratiskt sätta ner foten när krigsbrott sker. 

Att, som GRT, försöka straffa fackliga företrädare som Erik Helgeson personligen i stället för att föra sin talan mot förbundet är ett sätt att försöka skrämma fackligt aktiva till tystnad. Erik Helgeson har som vice ordförande inte fattat beslut om strejken själv. Den hade tydligt stöd i medlemsomröstning.

Oavsett vad man tycker om Hamnarbetarförbundets stridsåtgärd måste vi försvara rätten för fackförbund att demokratiskt sätta ner foten när krigsbrott sker. 

Mycket tyder dessutom på att Hamnarbetarförbundet, trots kostnaden för dem, gör vad svenska staten troligtvis är skyldiga till. Internationella brottmålsdomstolen, ICC, har en pågående arresteringsorder för krigsbrott mot israeliska ledare. Internationella Domstolen i Haag utreder Israel för brott mot folkmordskonventionen. I stället för en veckas vapenblockad från Hamnarbetarförbundets sida borde vi ha ett totalt stopp för vapenhandel från statligt håll. Men riksdagen vägrar agera.

Det samhälle GRT försöker bygga är ett samhälle där arbetare inte vågar stötta varandra eller skydda allmänheten från brott som möjliggörs av företagen de jobbar för. Det är inte bara ett samhälle som skeppar vapen till krigsbrott. Det är också ett samhälle som där folk tittar bort vid mutor och vid diskriminering. 

Läs mer

Det är ett samhälle vi alla förlorar på, men särskilt de mest utsatta. Vi behöver arbetare med civilkurage. Men vi kan bara ha arbetare med civilkurage om vår föreningsrätt värnas och om fackligt förtroendevalda skyddas från personliga hämndåtgärder från motparten. Den uppgiften ligger i dag hos Arbetsdomstolen. 

Därför har Hamnarbetarförbundet kallat folk att komma och visa sitt stöd vid Arbetsdomstolen, Stora Nygatan 1 i Stockholm i dag vid 12:30. Vi hoppas att vi ses där!

Diskutera på forumet (0 svar)
Rörelsen 15 september, 2025

Antisemitismen är inte en rasism

Synagogan i Göteborg. Foto: Adam Ihse/TT.

Detta är en insändare. Skribenten ansvarar själv för alla åsikter som uttrycks.

Vill du svara på texten? Skicka en replik på högst 3 000 tecken till [email protected].

En konstig diskussion förs om huruvida antisemitism finns. I en välvillig tolkning skulle tesen vara att antisemitismen inte är något egenartat, bara en form av vanlig rasism. Jag tror detta är ett missförstånd. Antisemitismen finns, men det är inte någon vanlig rasism.

Låt oss bruka uttrycket ”rasism” snävt. Det handlar då om föreställningar om att människor genetiskt sett tillhör olika grupper (raser) med gemensamma (statistiska, åtminstone) kännetecken. Den grövsta och enklaste indelningen är den i svarta, gula och vita människor, förknippade med en föreställning om olika värde hos dessa grupper. Filosofen Heidegger uttryckte denna fördom i skriften ”På väg mot språket”, men den fanns redan utförligt presenterad av Hitler i Mein Kampf.

De vita är mest värda då de hyser en överlägsen intelligens. De svarta är minst värda, då de uppvisar lägre begåvning. De gula hamnar någonstans mitt emellan de svarta och de vita. De är mer intelligenta än de svarta men inte lika intelligenta som de vita. I synnerhet äger de gula inte samma slags talang för originellt tänkande, som de vita. De imiterar duktigt vita upptäckter, men ger inga banbrytande bidrag till mänsklighetens utveckling.  

Rasismen var tämligen allmänt omfattad inom västvärlden och den fick legitimera kolonialismens övervåld mot svarta liksom förtrycket av svarta ättlingar till slavar i väst. Endast Sovjet förkastade principiellt rasismen tillsammans med eugeniken med hänvisning till biologen Lysenko. 

Rasismen hade en kvasivetenskaplig underbyggnad. Olika försök med rasblandning skulle ha utvisat att intelligensskillnaderna var reella och att vita som fick barn med svarta skulle få barn med lägre intelligens än vita som fick barn med vita. Eugen Fischer var en forskare djupt fascinerad av Mendels genetik, som just återupptäckts. Han genomförde 1908 en studie i nuvarande Namibia där han undersökte svarta och vita och individer av blandade och ansåg sig finna att de vita var intelligentast, de svarta dummast och de av blandade (bastarderna) föll någonstans mitt emellan de renodlade grupperna. Resultatet publicerades i boken Die Rehoboter Bastarde und das Bastardisierungsproblem beim Menschen (Jena: Gustav Fischer, 1913). Dessa tankar samexisterade med rashygienens föreställningar om att de olika rasgemenskaperna var instabila. De hotades av ”rasblandning”, men också av en välfärdsstat, som såg till att mindervärdiga människor kunde överleva och reproducera sig. Ett sent uttryck för ramtänkandet är Hernstein och Murrays famösa bok The Bell Curve (1994).

Rasismen var tämligen allmänt omfattad inom västvärlden och den fick legitimera kolonialismens övervåld mot svarta liksom förtrycket av svarta ättlingar till slavar i väst.

Nazisterna var förstås också rasister. Hitler och Churchill var överens på den punkten — men oense med Stalin. De delade också en utbredd antisemitism, även om den hos nazisterna kom att ta sig ofattbart extrema uttryck. Men var denna antisemitism en rasism?

Hitlers resonemang kring judarna är inte glasklara. Han börjar i Mein Kampf med att konstatera att han aldrig personligen haft något problem med judarna. Länge tänkte han på judarna, skriver han, som en särskild religiös grupp, och hans principiella hållning är att man i politiken bör låta religionerna vara. Han finner antisemitismen vulgär. Så drabbas han av en insikt, vill han få oss att tro. Judarnas religion är bara en förklädnad. Men en förklädnad för vad?

Han talar förvisso i Mein Kampf om judarna som en särskild ras. Han varnar för att judiska män ska förföra ariska kvinnor, göra dem med barn, och därför skada den ariska folkstammen. Men vi vet från hans bordssamtal att han inte själv trodde på denna tes. Judarna utgör inte, enligt Hitler, någon ras i analogi med svarta och arier. Han säger: Vi använder för enkelhetens skull begreppet ”judisk ras”. I verkligheten och ur genetisk synpunkt finns ingenting sådant som ”den judiska rasen”. 

Han beskriver i stället i Mein Kampf judarna som en mäktig konspiratorisk grupp (inte en ras och inte en religion), som står i begrepp att erövra världen. Det är ingen gräns för denna människogrupps slughet, de kontrollerar både arbetarrörelsen (såväl bolsjevismen som den reformistiska rörelsen) och det internationella finanskapitalet. Genom en kniptångsmanöver kommer judarna att lägga världen under sig. Här får till sist Tyskland en mission att fylla. Tyskland ska besegra judendomen. 

Varje antydan till antisemitism inom solidaritetsrörelsen med folket i Gaza och på Västbanken undergräver, ja motverkar rörelsens syfte.

Det som är extremt med nazismen är med vilket ursinne man tar itu med den förmenta judiska faran. Först vill man bli av med judarna och man samarbetar till den änden med sionistiska organisationer. Till sist sätts det fullständiga folkmordet i verket.

Fördomarna mot judar, som nazisterna nyttjar politiskt, är utbredda i västvärlden med rötter i den kristna religionen, uttryckt av både den heliga Birgitta och Martin Luther. Jag läste nyss av en händelser Karl Gerhards memoarer, Med mitt goda minne. Karl Gerhard var en modig centralgestalt inom den antinazistiska rörelsen i vårt land. Hur häpnadsväckande är det därför inte att notera all den undertryckta antisemitism som så ofta gör sig påmind under läsningen. Om någon person är jude så kommenteras detta. Om personen inte är snål görs affär av detta. Om en judisk affärsman inte gestikulerar på ett för judar ”typiskt” vis — med handflatorna uppåt — så måste det redovisas. Allt ligger kanske på samma nivå som skämt om norrmän eller smålänningar i vardagligt tal. Ändå finns här en obehaglig påminnelse om hur svåra att bli av med dessa antisemitiska föreställningar har varit — och är.

Antisemitismen har främst frodats inom den politiska högern, men då den inte är någon egentlig rasism har också antirasister och vänsterpolitiker ibland hemfallit åt den. Stalin hade sin paranoida antisemitiska period efter andra världskriget, då ”kosmopoliter” förföljdes, Gomulka angrep judarna i Polen på sextiotalet, då de beskylldes för att sabotera tanken om en särskild polsk socialism (de utmålades bl.a. som sovjetiska agenter), Arthur Engberg var den främste svenske socialdemokratiska antisemiten, Lars Hillersbergs satirer var under 68-rörelsen öppet antisemitiska och inom rörelsen mot Israels ockupation och krig riktade mot palestinier har i sen tid antirasister spritt antisemitiska bilder. En välvillig tolkning är att de inte känt igen dem som sådana, vilket är oacceptabelt då det handlar om ledande personer med plats i riksdagen.

Denna antisemitism är potentiellt livsfarlig. Vi vet det då vi sett hur den kunnat utnyttjas politiskt i olika sammanhang. Ändå är den inte en rasism. Om det alls finns ett bevis för denna hållning beträffande rasismen, så borde det utgöras av apartheids Sydafrika. Där skilde man skarpt mellan svarta, färgade och vita. Var hamnade judarna? Bland de vita! 

Läs mer

Man kan tycka att då ett folkmord utspelas framför våra ögon så är det småsint att leta efter antisemitiska uttryck bland de berättigade protesterna mot Israels politik. Men det är inte småsint, det är nödvändigt. Varje antydan till antisemitism inom solidaritetsrörelsen med folket i Gaza och på Västbanken undergräver, ja motverkar rörelsens syfte.

Diskutera på forumet (0 svar)
Kultur 15 september, 2025

Mysborgerligt om konstens överlevnad

Romantisk bild av konst och skapande. Lydia Sandgrens nya roman bland de bästa i år tycker Love Frisell. Foto: Daniel Wester.

”Artens överlevnad” är 800 sidor konstnärsromantik. Som berättelse är den lysande, men lite för trevlig.

Knappt ett halvår efter att Lydia Sandgrens bildningsroman Samlade verk gavs ut, sensommaren 2020, skedde något så otippat i svensk press som en debatt om estetik. Var den drygt över 600 sidor långa debutromanen lika bra som kritikerna skrev?

Sandgrens nya roman Artens överlevnad (Albert Bonniers förlag, 2025) är ännu längre. Under drygt 800 sidor tar den med läsaren på en resa genom Göteborg, New York och Rom i en svindlande berättelse om den stora konstens och den sanna kärlekens inverkan på människors liv över decennier. Liksom i Samlade verk utspelar sig intrigen på två plan. I det samtida får Karl Hillberg, en drygt 30 år gammal gymnasielärare tillika romandebutant, ett erbjudande att skriva en biografi över stjärndirigenten Enzo Viera av hans änka Alice. Det leder Karl till Rom och vad som finns kvar av förra seklets bildade borgerlighet. Till hans ”hjälp” finns överliggaren Mischa, hans socialt missanpassade men intellektuellt briljanta barndomsvän.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Kultur 13 september, 2025

Från sportstugor till boutiquehotell

Snart är en natts sömn i Carl Larssons säng inte omöjligt – åtminstone för den som är villig att betala. Foto: Trons/TT.

Folkhemmets enkla lantställe är inte bara alltmer avlägset för de allra flesta. Nu bjuder fiffiga entreprenörer ut dem dygnsvis med kock och märkesdesign.

”Man får inte gå in med badkläder i huset, farmor ville ha det så”, skrev Tara Moshizi om svenskars försök att bevara gamla generationers vanor i sina sommarstugor. ”Hur ska jag hantera kulturkrocken på min mans släktgård?”, undrar en ”entreprenör” i en insändare i DN, som beskriver sin familj som ”livsnjutare”. Hon vill rensa bort i förråden, han vill bara ta det lugnt – precis som på farfars och farmors tid.

Precis som Moshizi skriver är allt heligt i den svenska sommarstugan. Tapeten i vår egen sitter kvar sedan 70-talet med gröna blommor. De fysiska tillskotten kan räknas på en hand: en ny soffa, två tavlor och ännu en pinnstol. Allt annat har bevarats intakt, och ibland tycker jag mig se mormor och gå runt i sina vita kilklackar.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Kultur 13 september, 2025

Ekonomipristagarna är för kära i sina teorier

Ekonomipristagarna Daron Acemoglu, James A. Robinson och Simon Johnson har samlat det bästa i en ny bok som nu finns på svenska. Foto: Patrik Lundin.

Institutioner sägs förklara varför vissa samhällen blomstrar och andra faller. Men Nobelpristagarna måste till slut medge att fackföreningar är centrala för framgång. Lovisa Broström har läst ”Varför är inte hela världen rik?”

När ekonomen Daron Acemoglu tog emot nobelpriset i ekonomi 2024 sade han i sitt tacktal att ”Framtiden avgörs inte av tekniken i sig, utan av vilka institutioner vi väljer att bygga”. Den meningen belyser den motvikt som Acemoglu, James A. Robinson och Simon Johnson vill utgöra mot den samtida teknikoptimismen. Teknisk utveckling och AI kommer inte nödvändigtvis att göra livet bättre, risken är stor att det blir tvärtom. I stället menar herrarna att det är institutionerna som kommer att avgöra om vi går mot en ljusare framtid eller inte.

Men vad är då en institution? Detta har det skrivits massor om men först nu kommer en bok på svenska med utdrag ur de mest pregnanta delarna av förra årets nobelpristagares böcker i samlingsboken Varför är inte hela världen rik?, utgiven av Volante tillsammans med Handelsbankens mediesatsning EFN. Författarna är rätt vaga på denna punkt men vi rör oss runt regler som skyddar egendomsrättigheter, uppmuntrar till brett samhällsdeltagande, ger incitament för talang och kreativitet, samt upprätthåller rättsstatsprincipen.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Inrikes/Nyheter 12 september, 2025

Avbokades från ABF – anklagas för Hamasstöd

ABF-huset på Sveavägen i Stockholm. Foto: Janerik Henriksson.

Organisationen Rättvisa för alla stoppas med kort varsel från att hålla evenemang i ABF:s lokaler, efter inlägg som ifrågasätter klassningen av Hamas som terrororganisation. Föreningen själva menar att ett högerdrev ligger bakom avbokningen – och beskriver beslutet som rasistiskt.

Föreningen Rättvisa för alla hade bokat en lokal i ABF-huset i Stockholm inför sin valårs-avspark den 13 september. Men under torsdagen meddelade de att evenemanget avbokats.

”Rasisterna försöker tysta oss. Etablissemanget försöker stoppa oss. Men vi växer bara starkare”, skriver organisationen på Instagram.

Lås upp

Vill du läsa vidare? Registrera dig för vårt nyhetsbrev och lås upp Flamman.se i 24 timmar.

Redan prenumerant? Logga in här

Vill du läsa vidare? Fortsätt genom att bli prenumerant. Om du redan är det, logga in här. 👇

Prenumerera och läs direkt!

Samtliga prenumerationer ger direkt tillgång till alla artiklar på webben samt alla exklusiva poddavsnitt. Varje torsdag får du dessutom veckans nummer i din mejlkorg eller brevlåda.

Digital månadsvis (4 nr)
79 kr
Papper månadsvis (4 nr)
119 kr
Stötta fri vänstermedia! (4 nr)

Vänsterperspektiv behövs. Ge Flamman extra skjuts med en stödprenumeration!

129 kr
Diskutera på forumet (0 svar)
Ledare 12 september, 2025

Sanningen om mordet på Charlie Kirk

Den högerradikala debattören Charlie Kirk sörjs i Orem, Utah. Foto: Lindsey Wasson/AP.

Den amerikanska ytterhögern fantiserar om att mata migranter till krokodiler. I Sverige jämförs människor med lupiner som ska läggas i svarta sopsäckar. Våldsretoriken känner inga nationsgränser – och allt politiskt våld måste fördömas lika hårt.

”Det borde vara offentligt. Det borde gå snabbt. Det borde sändas på tv”, sade Charlie Kirk i februari 2024 om att återinföra offentliga avrättningar. ”Man skulle kunna sälja det, finansiera staten. Det skulle kunna vara typ: ’presenteras av Coca-Cola’. Och nej, jag skojar inte. Förresten, jag skulle lätt titta in för att få se någon pedofil få huvudet avhugget.”

Mordet på Charlie Kirk är en tragedi. Ingen ska dödas eller hotas för sina politiska åsikter. Men mordet är också en konsekvens av en upphettad retorik som finns på flera håll, men inte minst i den amerikanska ytterhögern.

Donald Trump har gjort den till sitt signum. Så här kommenterade han mordet: ”Det finns en hel del radikala vänsterdårar där ute, och vi måste bara slå skiten ur dem.” Samma man som under Black Lives Matter-protesterna framför Vita Huset efter mordet på George Floyd 2020 sade: ”Kan man inte bara skjuta dem? Bara skjuta dem i benen eller något?”

Sådana våldsfantasier återkommer ständigt i hans rörelse. Bloggaren Laura Loomer har sagt att Trump borde få ”demokrater avrättade för förräderi”, och att illegala invandrare borde ”matas till krokodilerna”. Joe Walsh, en av Charlie Kirks mentorer från Teparty-rörelsen, har sagt: ”Den 8 november röstar jag på Trump. Den 9 november, om Trump förlorar, plockar jag fram musköten. Är du med?”

Curtis Yarvin, husfilosofen i Silicon Valleys nya reaktionära höger, fantiserar öppet om att politiska motståndare ska ”skummas ihjäl” som ”kalkoner med fågelinfluensa” eller förvandlas till biodiesel.

Detta är inte anonyma nätkommentarer, utan centrala röster i den amerikanska högern. Som bara för några år sedan stormade en regeringsbyggnad med halvautomatiska vapen, för att sedan bli benådade av presidenten.

Och i Sverige?

Mordet är också en konsekvens av en upphettad retorik som finns på flera håll, men inte minst i den amerikanska ytterhögern.

Här skriver vice statsminister Ebba Busch om en ”fasansfull reaktion” från delar av den svenska vänstern, som ”gläds över en meningsmotståndares död”, utan att ange en enda källa. När min kollega Jacob Lundberg hör av sig till hennes presschef Mia Widell svarar hon: ”Hon refererar till det som nu syns i olika sociala och andra medier. Se gärna kommentarsfältet på exempelvis AB på Facebook, men även Expressen och DN.” Det ser ut som mina källhänvisningar i gymnasiet.

I så fall kan jag lika gärna citera Busch egna följare, efter att hon anklagade Palestinarörelsen för att ta hit ”Mellanösterns sätt att lösa konflikter”: ”Vilka fakking djur”, ”Ta en stor kontainer och packa dom i skicka ner dom till Gaza 👍👍💪💪” och ”BLY BLY BLY”.

Men det behövs inte, för vice statsministern har själv nära till våldsam retorik. Efter påskkravallerna 2022 sade hon: ”Varför har vi inte 100 skadade islamister, 100 skadade kriminella, 100 skadade upprorsmakare […] varför sköts det inte skarpt?”

Hon är inte ensam. Även Fokus-skribenten Anna Nachman fantiserar om en våldsvänster där ”piercade humanister skrattar rått och gottar sig åt hans död”, även det utan källhänvisning. Detta bara veckor efter att hon skrivit om ”invasiva arter” som förpestar det svenska samhället, och liknar människor vid lupiner som bör slängas ”i svarta sopsäckar som brännbart avfall”.

Och Svenska Dagbladets Peter Wennblad, som precis kallade hela Palestinarörelsen ”livsfarlig”, försvarade för bara ett par år sedan den sverigedemokratiska presschefen Linus Bylunds uppmaning till ”journalistrugby, att man knuffar journalister”. ”Fler politiker borde vara lite mer respektlösa mot journalister”, skrev Wennblad, vilket orsakade krismöte då hans kollegor inte uppskattade att han uppmanade till våld mot dem.

Den här retoriken är inte slumpmässiga nätutbrott. Avhumaniserande kommentarer som man hittar från anonyma vänsterkonton, uttrycks på högerkanten rakt ut av ministrar, ledarskribenter och riksdagsledamöter. Inte minst hos Sverigedemokraterna, som bokstavligen drivit en trollfabrik för att sprida hat mot politiska motståndare, och vars företrädare ständigt visar sig ha samröre med nazistiska våldsgrupper. En SD-politiker i Nynäshamn har rentav skrivit att hon ville skjuta skallen av en känd kvinnlig författare.

Läs mer

Och partiet meddelar att man inte ens tänker vidta några åtgärder mot Jessica Stegrud, som precis blivit avslöjad med att förfölja och hänga ut två tonåringar tillsammans med högerextrema aktivisten Nick Alinia.

Självklart förekommer hotfulla beteenden även till vänster. Förföljelsen av Carl-Oskar Bohlin i kvällsmörkret, och flygbladsutdelningen i Maria Malmer Stenergards trappuppgång är två exempel på hotfulla beteenden som tydligt måste fördömas.

För som mordet på Charlie Kirk visar går det inte att ha dubbla måttstockar. Den som försvarar den egna sidans politiska våld försvarar allt politiskt våld. Är Ebba Busch redo att erkänna det?

Diskutera på forumet (0 svar)