Utrikes 26 oktober, 2005

Norsk regeringsförklaring, del 3

Offentlig eierskap er viktig for å sikre viktige politiske mål innen distriktspolitikk, transportpolitikk, kulturpolitikk og helsepolitikk.

Vi ser en forsterket tendens til at norske kunnskapsbedrifter selges ut så snart de når et internasjonalt nivå. Norge er avhengig av god kontakt med sterke internasjonale kompetanse- og kapitalmiljøer, men i mange tilfeller kan salg føre til at vi ikke får bygd opp langsiktig kunnskapsindustri og kompetansemiljøer i Norge. Vi står i fare for å undergrave resultatene av langvarig forskning og utvikling, som ikke på noen måte reflekteres i kortsiktige børsverdier. Derfor må det utvikles en bedre strategi for å sikre nasjonalt eierskap til nøkkelbedrifter i kunnskapssamfunnet.

Regjeringen vil:
sikre et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å nå viktige politiske mål og sikre avkastning og inntekter til fellesskapet.
at offentlige selskaper skal sikres profesjonelt eierskap og forutsigbar utbyttepolitikk.
Det statlige eierskapet bør være langt mer aktivt enn i dag. Det skal satses offensivt på forskning og utvikling, Statlige eide selskaper skal gå foran i arbeidet for likestilling, og det skal settes inn tiltak for å oppnå større åpenhet og bevissthet om lederlønninger i bedrifter hvor staten er en stor eier.
at våre energiressurser skal være hele folkets eie. Vi vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap til våre vannkraftressurser og våre petroleumsforekomster. Dagens hjemfallsordning skal opprettholdes på en slik måte at offentlig og nasjonalt eierskap sikres. Vi vil også legge til rette for at de offentlig eide regionale kraftselskapene kan vokse og utvikle seg gjennom å gi muligheter for tilgang på økt offentlig egenkapital.
sikre fortsatt sterkt statlig eierskap til petroleumsressursene gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). SDØE må også i framtiden kunne ta andeler på norsk sokkel og SDØEs samlede eierskap skal opprettholdes på dagens nivå.
opprettholde de statlige eierandelene i viktige selskaper som Telenor, Norsk Hydro og DnBNOR. Telenor skal forbli et norsk selskap, med hovedkontor og de viktigste forsknings- og utviklingsfunksjonene i Norge. Statnett og Statskog skal ikke selges eller delprivatiseres, og dagens eierandel i Statoil skal opprettholdes.
at Statkraft beholdes som et heleid statlig selskap.
at Petroleumslovens bestemmelser om krav til selvstendig ledelse og organisasjon i Norge for aktører på norsk sokkel skal praktiseres konsekvent.
at samvirkeforetak og sparebanker skal ha rammebetingelser for henholdsvis andelskapital og grunnfondsbevis som gjør at dette framstår som realistiske alternativ til aksjer.
at ny samvirkelov skal fremmes i løpet av perioden. Loven skal gi samvirkemodellen økte utviklingsmuligheter
at Folketrygdfondets adgang til å investere i norsk næringsliv utvides.

Kapittel 5: Samferdsel
Regjeringen vil skape en positiv utvikling i hele landet og vil derfor øke satsingen på samferdsel. Hovedmålene i samferdselspolitikken skal være økt trafikksikkerhet, en mer miljøvennlig transport, regional utvikling og et effektivt og tilgjengelig transportsystem for hele landet. Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse. Det offentlige har ansvar for at det er et godt og moderne kommunikasjonsnett i hele landet. Dette stiller krav til en variert satsning og en differensiert samferdselspolitikk der de ulike delene av samferdselssektoren sees i sammenheng.

Samtidig vet vi at mange former for transport medfører miljøproblemer. Forbrenning av olje og gass fører til utslipp av klimagassen CO2, og vegtrafikken er den dominerende kilden til lokal luftforurensning og støy.

Økt satsing på samferdsel vil i byer og bynære områder bety en styrking av vegnettet og kollektivtrafikken, inklusiv jernbane, for å løse utfordringer knyttet til å skape et godt bymiljø og en trygg trafikkavvikling. For distriktene betyr dette en prioritering av utbygging og vedlikehold av vegnettet, opprettholdelse av et godt riksvegferjetilbud og utbedring av havner og farleier.

All transport i Norge skal være trygg. Regjeringen vil styrke arbeidet med nullvisjonen som sier at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsvarig skadde i trafikken.

Regjeringen mener at omfattende konkurranseutsetting innen samferdselssektoren går på bekostning av viktige sikkerhets- og beredskapsfunksjoner. Regjeringen vil skape en helhetlig samferdselspolitikk under folkevalgt styring, der regional- og distriktspolitikk, miljøvern og fordeling skal være grunnleggende premisser.

Regjeringen vil:
øke satsingen på samferdsel i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Nasjonal Transportplan.
utrede prosjektfinansiering for sammenhengende utbygging og modernisering av nye veg- og jernbanestrekninger.
bidra til å redusere forskjellene i drivstoffpriser i hele landet gjennom å gjeninnføre en fraktutjevningsordning.
føre en aktiv politikk for å sørge for at folk ikke utsettes for helseskadelig forurensing. De nasjonale mål for luftkvalitet skal ligge fast.
utarbeide en strategisk handlingsplan for å innfri det nasjonale støymålet om å redusere støyplagene med 25 prosent i forhold til 1999-nivået innen 2010.

Gode veger i hele landet
Regjeringen mener godt utbygde veger er en nødvendig rammebetingelse for å kunne opprettholde strukturen i bosetningen og næringslivet. Regjeringen vil øke bevilgningene til vegformål. For å utløse større verdiskaping, må det satses mer offensivt på det sekundære riksvegnettet. Det er også behov for opprusting av fylkesvegene.

Regjeringen vil øke satsingen på trafikksikkerhet. Særlig er det viktig å sikre flere veger mot ras.

Regjeringen vil øke satsingen på sykkelveger, for å bedre trafikksituasjonen og sikkerheten for syklistene. Det er et mål at flere arbeidsreiser, spesielt i byene, foretas på sykkel.

Riksvegferjene er å regne som en del av vegnettet, og utgiftene for de som benytter disse bør reduseres. Regjeringen vil bedre rabattordningene og utrede om enkelte strekninger kan gjøres gratis.

Regjeringen vil:
øke satsingen på veger, både til investering, drift og vedlikehold, i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan.
ha sterkere fokus på sikre veger med økte ressurser til trafikksikkerhetstiltak, rassikring og gang- og sykkelveger.
arbeide aktivt for å utvikle og øke bruken av miljøvennlige kjøretøy, gjennomføre utskifting av riksvegferjer med nye gassferjer og støtte utvikling av hydrogen som energibærer i transportsektoren.
innføre virkemidler som gjør det lønnsomt å velge lavutslippsbiler. Virkemidler som kan være aktuelle er tilgang til kollektivfeltet, gratispassering i bomringen og redusert engangsavgift.
bidra til at støy- og forurensningsutsatte vegstrekninger bygges inne i miljølokk.
igangsette et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff i tråd med EU-direktiv 2003/30/EF.

En framtidsrettet kollektivtrafikk
En framtidsrettet samferdselspolitikk innebærer økt satsing på kollektive transportløsinger for både mennesker og gods. I byer og bynære områder må kollektivtrafikken bli et reelt alternativ til bruk av privatbil og en sentral del av transportsystemet. Det må bli lønnsomt å velge kollektive løsninger for jobb og fritidsreiser. For å lette overgangene mellom de ulike transportformene, må det satses mer på godt utbygde knutepunkt. Offentlig transport skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av funksjonsdyktighet.

Et godt kollektivtilbud og overføring av gods fra veg til bane og sjø, er viktig for å redusere miljøproblemene fra transportsektoren. I tettbygde områder må det legges til rette for økt bruk av sykkel og gange. Det er behov for effektive tiltak for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren.

Regjeringen vil:
innføre et ungdomskort for kollektivtransporten som gir rett til 50 prosent rabatt for ungdom, elever og studenter.
stille krav om tilrettelegging for funksjonshemmede på offentlig transport
øke belønningsordningen for kollektivtrafikk til de byer og byområder som benytter den i dag og utvide ordningen til å gjelde flere byer som innfører tiltak for å øke kollektivandelene og begrense biltrafikken.
arbeide for at en i forbindelse med samferdselsinvesteringer i de store byområdene prioriterer framkommelighet for kollektivtransporten.
utvikle et brukertilpasset og kostnadseffektivt kollektivtilbud i distriktene gjennom tilbringertjeneste og bestillingsruter med taxi kombinert med buss, båt og tog langs hovedtrafikkårene.
skaffe bedre kunnskap om effektene av anbudsutsetting av lokal kollektiv-transport og kunnskap om hvordan ulike kjøpsformer og kontraktsformer kan legge til rette for at også bredere samfunnsinteresser blir ivaretatt. Regjeringen vil vurdere å gå dialog med fylkeskommunene om å avvente videre anbudsutsettelse inntil denne kunnskapen foreligger. Arbeidstakerne skal sikres samme rettigheter ved anbudsoverdragelse som ved virksomhetsoverdragelse.

Økt satsing på jernbane
Jernbanen skal være en attraktiv, tidsmessig, miljøriktig og god transportløsning for personer og gods. For å utløse det potensialet som ligger i denne transportformen må det en betydelig styrking til. Dette medfører at dagens skinnegang rustes opp og utbygging av dobbeltspor, særlig rundt de største byene, prioriteres.

NSB skal utvikles som statlig transportselskap både innenfor persontrafikk, godstrafikk og busstrafikk.

Regjeringen vil:
øke satsingen på jernbane i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan. Den største del av investeringene skal skje i første del av perioden.
fjerne kjørevegs- og el-avgiften for jernbane.
ikke sette flere persontrafikk-strekninger innen jernbane ut på anbud.
stoppe privatiseringen og konkurranseutsettingen av drift og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket.
arbeide for gode togforbindelser mellom hovedstedene i Skandinavia.

Sjøvegen – en viktig del av transportpolitikken
Kyst-Norge er viktig for verdiskapingen i landet. Derfor er sjøtransport og havner en viktig del av transportpolitikken. Det må legges til rette for sikker trafikk langs kysten, med bedre merking og vedlikehold av leia, moderne navigasjonssystem og sjøkart. For å få mer gods over på båt, må havnene opprustes slik at også overgangen til og fra båt bedres. Oljevernberedskapen må styrkes, og vi må gjøre mer for å unngå at uhell oppstår og får katastrofale følger.

Regjeringen vil:
øke bevilgningene til fiskerihavnene
styrke vedlikeholdet av sjøvegen med havner, farleier, fyr og merketjenester
videreutvikle havnene som logistikknutepunkt
lage en gjennomgang og prioritere tiltak for utbedring av farleier og fiskerihavner.
sikre en god slepebåtkapasitet med rask responstid langs hele kysten.
opprettholde Hurtigruta som et enhetlig transporttilbud med daglige, helårlige seilinger på hele distansen Bergen – Kirkenes.
ha en samlet vurdering av alle gebyrer og avgifter innen sjøtransport, slik at sjøtransport gis like konkurransevilkår med landtransport.
Et godt flytilbud
Regjeringen vil ha en samferdselspolitikk for hele landet. Dette inkluderer også flytrafikk. Både kortbanenettet og stamrutenettet er en viktig del av infrastrukturen i landet. Det skal sikres et flyplassnett som gir et tidsmessig tilbud i alle deler av landet. Ordningen med at overskuddsflyplasser betaler for de ulønnsomme flyplassene skal videreføres.

Regjeringen vil:
opprettholde dagens flyplasstruktur, så fremt det ikke er et uttrykt ønske lokalt om å legge ned en flyplass. Dette må i tilfelle skje etter en grundig prosess hvor alle berørte er blitt hørt.
sikre best mulig sikkerhet og regularitet gjennom å bedre innflygingsutstyr på flyplassene.
sikre er godt tilbud på kortbanenettet i forhold til flystørrelse, kvalitet på flyene, avganer og sikkerhet.
i samarbeid med ledelsen og de ansatte evaluere organiseringen av Avinor, med sikte på best mulig ivaretakelse av samfunnshensyn, spesielt flysikkerhet.

Posttjenester i hele landet
Posttjenestene er en viktig brikke i infrastrukturen for å opprettholde bosetting og næringsliv i hele landet. Den overordnede målsettingen på postområdet er å sikre et landsdekkende posttilbud av likeverdige tjenester til samme pris og med god kvalitet. Enhetsportoen skal videreføres. Regjeringen vil gjennom konsesjon sikre opprettholdelse av de samfunnspålagte oppgavene Posten Norge har.

Regjeringen vil:
opprettholde likeverdige tilbud av posttjenester til lik pris i hele landet.
opprettholde enhetsportoen.
sikre at Posten Norge BA blir i 100 prosent statlig eie.

Digital allemannsrett
Norge skal være av de land i verden som er først i å ta i bruk og utvikle elektronisk kommunikasjon. Regjeringen vil øke ambisjonsnivået for bredbåndsutbyggingen.
Utbygging av bredbånd til hele landet gir store muligheter for næringsetablering og utvikling, og opphever i stor grad de avstandsulemper som måtte eksistere. For Regjeringen er det et mål at alle husstander og private og offentlige virksomheter skal ha tilgang til et fremtidsrettet høyhastighetsnett til lik pris i hele landet.

For å stimulere til en raskere utbyggingstakt, må det offentlige bidra økonomisk. Offentlig sektor skal være ledende når det gjelder å etterspørre nye teknologiske løsninger. Regjeringen vil få til en mer samordnet utbygging av de ulike digitale nett i Norge.

Regjeringen vil:
at hele landet skal ha tilbud om tilknytting til høyhastighetsnett innen utgangen av 2007.
at det ikke skal være urimelige geografiske prisforskjeller ved tilknytning til bredbåndsnett.
at det skal brukes offentlige midler for å bidra til å realisere utbygging i områder hvor det kommersielt ikke lar seg gjøre.
legge til rette for utbygging av mobilnettet i de områder der dekningen i dag er for dårlig.
medvirke til at Bane Tele AS blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge.
stimulere næringsutvikling og offentlig bruk av åpen programvare.
styrke tilsyn med konkurranse, sikkerhet og personvern innenfor telefoni og elektronisk kommunikasjon.

Kapittel 6: Folkestyre, lokalsamfunn og regionalpolitikk
Regjeringen tar utgangspunkt i at folkestyret innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene.

Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemene, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene og norsk eierskap i næringslivet.
Folkestyre
Folkestyret er under press. Beslutningene overføres i økende grad til aktørene i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas, må markedene korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer. Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljø og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene. En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål Regjeringen går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet.

Regjeringen vil:
legge til rette for økt deltakelse i politisk virksomhet og sørge for bred representasjon i offentlige utvalg, styrer og råd.
legge til rette for at personer med omsorgsansvar og/eller funksjonshemming kan påta seg politiske verv.
styrke barn og unges mulighet for medvirkning og innflytelse.
legge til rette for det frivillige Norge.
legge fram sak for Stortinget om språk og makt.

Åpenhet, offentlighet, ytringsfrihet og personvern
Det må settes klare grenser for hvor langt offentlige myndigheter og andre kan gå i retning av innsyn i, eller kontroll med den enkeltes gjøremål. Retten til likeverdig behandling i rettsapparatet og forvaltningen, og enkeltmenneskets rett til vern om eget privatliv er grunnleggende prinsipper i en rettsstat. Ytringsfriheten skal være reell, både i arbeidsliv og i privatliv. Retten til å være informert er avgjørende for muligheten folk har til å delta i samfunnsdebatten.

Personvernet kan komme i konflikt med andre formål. Regjeringen vil ha fokus på at personvernet ikke svekkes. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og enkeltmenneskets rett til personvern.

Det er en utfordring for folkestyret at en rekke spørsmål av nasjonal betydning blir avgjort gjennom internasjonale forhandlinger hvor det er lite innsyn underveis, og hvor de folkevalgte kun blir forelagt muligheter til i etterkant å si ja eller nei til en framforhandlet avtale.

Regjeringen vil:
trekke Stortinget sterkere inn i prosessen under utarbeidelsen av viktige posisjonspapirer i forkant av forhandlinger med andre stater og internasjonale organisasjoner.
sikre at viktige prinsipper i tilknytning til slike forhandlinger tas opp til drøfting i folkevalgte organer før forhandlinger fullføres.
styrke utredningsprosessen knyttet til internasjonale traktater før disse blir folkerettslig bindende for Norge.

Lokaldemokrati
Et levende lokaldemokrati er grunnsteinen i folkestyret og en forutsetning for tillit og legitimitet til det nasjonale folkestyret. God kommuneøkonomi med samsvar mellom oppgaver og inntekter er en viktig forutsetning for at lokaldemokratiet skal oppleves som meningsfylt og ikke komme i dårlig lys.

Regjeringen vil:
legge til rette for bruk av lokale rådgivende folkeavstemninger.
sikre innbyggernes velferd og rettigheter gjennom en god kommunal sektor. På noen utvalgte sektorer er det nødvendig å sikre særskilte rettigheter.
sikre medvirkning fra kommunesektoren i konsekvensutredninger som har vesentlige konsekvenser for lokalt selvstyre.
følge opp lokaldemokratikommisjonens utredning med en stortingsmelding.

Lokalsamfunn og regionalpolitikk
Velfungerende, trygge og identitetsskapende lokalsamfunn er en avgjørende forutsetning for et godt velferdssamfunn. Regjeringen vil styrke innsatsen overfor lokalsamfunn og regioner. Arbeidsplasser, infrastruktur og et godt og likeverdig velferdstilbud er en grunnleggende forutsetning for bosetting. En aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk skal bidra til å sikre arbeidsplasser og velferd der folk bor.

Norge er et langstrakt land med spredt bosetting og store variasjoner i ressursgrunnlag, kultur, historie og identitet. Samtidig deler vi viktige felleskapsverdier. Kombinasjonen av mangfold og fellesskap må gjenspeiles i velferdspolitikken og i en tydelig politikk for regional utvikling. Trygge og gode bomiljøer skapes lokalt. Vekstkraftige næringsmiljøer skapes regionalt. Ved målretta satsing på regionale fortrinn har Norge gode forutsetninger for å møte den økende globale konkurransen i økonomi og næringsliv.

Regional- og distriktspolitikken skal bygge på tre hovedstrategier:
1. Bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme bærekraftig bruk av naturressursene. Regional- og distriktspoliske hensyn skal tillegges sterkere vekt i politikken på de enkelte sektorer. Politikken skal bedre tilpasses regionale forhold og samordnes bedre.
2. Satse på å utvikle næringsvirksomhet på områder hvor de enkelte regioner har spesielle fortrinn. Statens politikk skal bygge opp under en målrettet satsing på regionale fortrinn.
3. Sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene. De distriktspolitiske virkemidlene skal styrkes.
Kommuner og regioner
Regjeringen vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå skal flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkestyrte regioner.

Kommunene har det overordnet ansvar for velferdstilbudet til sine innbyggere, og skal sikres ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler skal styrkes. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktigst i folks hverdag og derfor viktigst for å bygge grunnleggende legitimitet til politisk demokrati. Kommunenes brede samfunnsansvar handler om å ta utgangspunkt i kommunenes grunnleggende legitimitet som politisk institusjon.

Regjeringen legger betydelig vekt på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets behov.

Regjeringen vil:
videreføre tre direkte folkevalgte forvaltningsnivåer.
at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet.
legge til rette for å styrke samhandlingen mellom kommunesektoren og tredje sektor.

Kommuneøkonomi
Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Regjeringen vil styrke samhandlingen mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunal sektor vil Regjeringen sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre. Det er viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner involveres i dette arbeidet. Det skal utarbeides en flerårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Kommunesektoren skal i all hovedsak skal være rammefinansiert. Øremerkede tilskudd skal som hovedregel være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner har ansvar for.

Inntektssystemet til kommunene skal sikre at forholdet mellom inntekter og faktiske kostnader samsvarer bedre. Regjeringen vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til kommunene. Målsettingen med en slik gjennomgang skal være å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

Eiendomsskatt skal også i framtiden skal være en frivillig kommunal skatt.

Regjeringen vil:
for 2006 skal veksten i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter være 5,4 milliarder kroner, inkludert 225 millioner kroner i økt regionaltilskudd.
gjennom en forpliktende flerårig opptrappingsplan rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
gjøre konsultasjonsordningen mellom stat og kommune mer forpliktende slik at de totale ressursene innenfor offentlig sektor kan utnyttes bedre.
den kommunale egenandelen i toppfinansieringsordningen for særlig tunge brukere reduseres og regelverket knyttet til utgifter som regnes inn i den kommunale egenandelen gjennomgås.
Nytt regionalnivå
Det skal være tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå skal etableres.

Regionnivået skal være den sentrale aktør for regional utvikling. En regionreform forutsetter at det først avklares hvilke oppgaver, myndighet og ansvar fra staten som overføres til regionene, og at regionene sikres en finansiering som svarer til oppgavene. Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.

By og land
Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til en balansert utvikling mellom by og land og innad i byene.

Vi ønsker vekstkraftige byer som fungerer som en drivkraft i nasjonal og regional utvikling, og vil føre en offensiv politikk for å utvikle byens fortrinn, kvaliteter og muligheter, med en sterk satsing på sosial boligpolitikk, kollektivtrafikk, utdanning og kultur.

Det må føres en politikk for utjamning av økonomiske og sosiale forskjeller med kraftige tiltak mot fattigdom og satsing på tiltak mot rusmiddelmisbrukere. Viktige elementer i dette vil være et velfungerende offentlig velferdstilbud, kulturtilbud og møteplasser for ungdom.

Grønne områder er viktig for fysisk utfoldelse, helse og velvære. Særlig er det viktig å bevare friarealene i utkanten av byene.

Regjeringen vil gjennomføre et distriktspolitisk løft. Målet er å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Mer markedsstyring fører til økt sentralisering og gir folk mindre frihet i valg av bosted.

Vi vil sikre distriktspolitiske hensyn i sektorpolitikken og i sterkere grad samordne statens samlede rolle. I distrikts- og regionalutvikling skal innsatsen målrettes og forsterkes. De deler av sektorpolitikken som har betydning for regional utvikling, skal samordnes med de regionalpolitiske målsettingene. Det skal foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene.

Regjeringen skal bedre grunnlaget for utvikling i de enkelte regioner ved å styrke kompetansen, tilrettelegge for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshindre, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme en bærekraftig bruk av naturressursene.

Vi vil legge til rette for at Innovasjon Norge, Norges Forskningsråd, SIVA og andre statlige deler av virkemiddelapparatet skal være tilstede nærmere bedriftene utover i landet. På den måten kan regionale kraftsentra etableres som igjen kan føre til utvikling og nyskaping. Dette vil ha stor betydning når målet er å øke verdiskapingen på grunnlag av regionale fortrinn. Investeringstilskudd og gründermidler innenfor Innovasjon Norge og de regionale utviklingsmidlene administrert av fylkeskommunene skal økes betraktelig.
Både Effektutvalget (NOU 2004:2) og det såkalte “Handlingsromutvalget” (NOU 2004:15) har påpekt at det norske støttenivået i forhold til den smale distriktspolitikken ligger langt under de rammer som er fastlagt internasjonalt og som benyttes av land vi kan sammenligne oss med. Rammene for den smale distriktspolitikken bør derfor økes betydelig og distrikts- og regionalpolitiske mål må gis økonomisk oppfølging i sektorpolitikkene. Regjeringen vil sette inn en særskilt innsats for å møte utfordringene i de mest utsatte områdene, og bidra særskilt til en satsing rettet mot småsamfunn i områder med stor nedgang i folketall og stor avstand til sentra.
Regjeringen vil særlig legge vekt på å redusere avstandsulempene for næringslivet i distriktene. Dette skal gjøres gjennom et bredt sett av virkemidler. Regjeringen vil arbeide overfor EU med sikte på å gjeninnføre ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, også i områder i Sør-Norge med lav befolkningstetthet, så langt dette er mulig.

Regjeringen skal aktivt arbeide for å motvirke ytterligere sentralisering. Regjeringen vil foreta en vurdering av regionale konsekvenser av statens virksomhet, med sikte på en bedre geografisk fordeling av statlige virksomheter. Lokalisering av statlige, regionale og kommunale arbeidsplasser bør brukes aktivt for å tilføre lokalsamfunn og regioner nye utviklingsressurser i form av arbeidsplasser, kompetanse og større fagmiljø Lokalisering av ny statlig virksomhet skal skje utenfor Oslo, med mindre det foreligger særskilt begrunnelse. Ved valg av lokaliseringssted bør det tillegges vekt at den nye virksomheten skal bidra til å styrke allerede etablerte regionale nærings-, kompetanse- og forvaltningsmiljøer, eller bidra til å bygge opp nye.

Regjeringen viser til at det i Distriktskommisjonen var bred enighet på en rekke felter, og vil med bakgrunn i den legge vekt på å utvikle nye og målrettede distriktspolitiske tiltak. Det er et hovedmål for Regjeringen å bidra til økt tilflytting til distriktene. Regjeringen vil fremme tiltak med særlig fokus mot ungdom og kvinner.

Regjeringen vil:
gjennomføre en vesentlig styrking av de distriktspolitiske virkemidlene, blant annet gjennom å utnytte det regionalpolitiske handlingsrommet og arbeide aktivt internasjonalt for å øke handlingsrommet i regional- og næringspolitikken.
legge fram en stortingsmelding om handlingsrom og muligheter i distriktspolitikken.
gjeninnføre ordningen med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift.
evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter og utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo.
iverksette et eget satsingsprogram med fokus på utvikling av småsamfunn, herunder videreutvikle støtten til utkantbutikker.
bidra med statlig finansierte tiltak for å bedre integreringen, motarbeide den økte fattigdommen og bekjempe rusmiddelmisbruk. Et bedre samarbeid mellom staten, kommunene og frivillige organisasjoner må prioriteres for å nå disse målene.
gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen i Oslo.
innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bymarker.
legge fram en egen hovedstadsmelding.

Kapittel 7: Et arbeidsliv med plass til alle
Kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv er et hovedmål for vår politikk. Menneskene er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring for egen inntekt. For å nå målene må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler. I tillegg til en offensiv næringspolitikk gjelder dette blant annet en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, styrkede arbeidstakerrettigheter og tiltak mot sosial dumping. De årlige budsjettene bør inneholde en oversikt over arbeidskraftreserven og tiltak for at flere skal kunne delta i arbeidslivet.

Arbeidsmarked
For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er spesielt viktig å iverksette målrettede tiltak overfor ungdom, langtidsledige, eldre og yrkeshemmede. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er også nødvendig for å bekjempe den høye arbeidsledigheten blant innvandrere. For å hindre at de som er ledige støtes varig ut av arbeidslivet, er det nødvendig med et differensiert tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære opplæringstiltak.

Regjeringen vil gjennom opprettelsen av den nye arbeids og velferdsetaten bidra til at det blir en organisering av arbeidsmarkedstjenestene som målretter innsatsen og setter den enkelte bruker i sentrum. Regjeringen vil gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Dette vil innebære en vurdering av regelverk, stønader, tiltak og tjenester der målet er å styrke innsatsen for å få flere tilbake i jobb.

Det har vært en sterk økning i antall personer som har behov for yrkesmessig attføring. Attføringsarbeidet må bedres gjennom et samspill mellom ulike etater og tiltaksarrangører, og gjennom styrking av attføringsbedriftenes evne til å levere gode attføringstjenester. Den bedriftsinterne attføring må styrkes ved at bedriftene med assistanse fra den nye arbeids- og velferdsforvaltningen får et selvstendig ansvar for å holde folk i jobb i sykepengeperioden.

info@zetkin.org

Flammans veckobrev

Låt Flamman sammanfattar veckan som gått. Prenumera på vårt nyhetsbrev och häng med i vad som händer.

Genom att fylla och skicka detta formulär godkänner du Flammans personuppgiftspolicy.

Utrikes 27 maj, 2023

Här står klimatförändringarna folket upp till halsen

På Bulacans gator är klimatförändringarna en del av vardagen. Foto: Jonas Sjöstedt.

Ständiga regnstormar tvingar invånarna i filippinska Bulacan att vada i vatten. Nu kräver de förändring – men emot sig har de stora kapitalintressen. Jonas Sjöstedt rapporterar från klimatförändringarnas frontlinje.

Det är eftermiddag, vattnet stiger sakta och täcker allt fler gator i Bulacan strax norr om Manila. Vattnet svämmar över stadens gator nästan alla eftermiddagar. Har det regnat mycket eller om tidvattnet är högt så att havsvattnet tränger in blir det ännu värre.

I det smutsiga vattnet flyter sopor. En hund står och äter ur en kastad blöja. Flugorna surrar i luften. Folk vadar genom det smutsiga vattnet.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Jonas Sjöstedt
Frilansjournalist och tidigare partiledare för Vänsterpartiet.
Nyheter 26 maj, 2023

Vänstern behöver en kommunistisk horisont

Lisa Jonasson, "Spelrum" (Collage av pappersklipp och trä, 2021). Foto: Nora Bencivenni.

En vänster som slutar tänka bortom kapitalismen blir konservativ, skrämd och kan enbart föreställa sig framtiden i form av dystopier. I den tredje delen av Flammans utopiserie letar Mathias Wåg efter de frön till ett annat samhälle som kapitalismen sår överallt.

Vi älskar våra dystopier. Vi frossar i nyheter om förfallet, trots att det skrämmer oss. Våra partier tävlar om vem som kan måla upp mörkast framtidsscenario och mobilisera hämndkänslor mot utpekade syndabockar som beskylls för katastrofen. På våra sociala medier lyfts det mest upprörande innehållet fram av algoritmerna. Vår populärkultur översvämmas av berättelser om undergången och postapokalypsen, den ödelagda jorden där zombierna eller mördarmaskinerna driver runt. Dystopierna har vi överallt, utopierna ser vi ingenstans.

En av Sveriges radios populäraste poddar är P3 Dystopia, som nu är inne på sitt femte år. P3 Dystopia är ”podden om allt som går åt helvete”, om ”saker som står på spel” och ”vår tids stora ödesfrågor”. Avsnitten handlar om olika större katastrofscenarier som klimatförstörelse, krig, svält, pandemier, regnskogsskövlingar och gigantiska vulkanutbrott. Men den levererar också dystopiska skildringar av mer vardagliga fenomen, som det slitsamma lönearbetet, influerare, hälsoindustrin, ungas klimatångest, tappad framtidstro, drogbekämpning, identitetspolitik och reklam. Programmet tar tendenser som finns i dag och driver dem till sin spets, ser hur de skulle kunna utvecklas till framtida katastrofer om de fortsätter på samma bana som nu. Dramatiserade scenarier blandas med kommentarer från forskare och filosofer, som vrider och vänder på hotbilderna.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Mathias Wåg
Grävande journalist och aktivist.
Rörelsen 26 maj, 2023

Släta inte över problemen med islamism

Imamen i Stockholms moské Mahmoud Khalfi är ”stolt” över att vara inspirerad av Muslimska brödraskapet. Foto: Jessica Gow/TT.

Yasmine Abdullahi skriver i en ledare i Flamman nummer 19 om Jimmie Åkesson, SD och islamhat. Hennes artikel är starkt vinklad och måste bemötas, då det faktum att det finns islamhat och att muslimer ofta diskrimineras i det svenska samhället bara är en del av problematiken kring islam i Sverige. Att SD är ett osympatiskt främlingsfientligt parti gör inte islamisterna och deras politik mera sympatisk.

Muslimska brödraskapet, som mer än andra varit ideologiska inspiratörer och format islams agenda hos oss, anser sig vara talesmän för ett av Gud inspirerat perfekt samhällssystem. Detta står följaktligen över allting och kan inte kritiseras. Muslimska brödraskapet är mot sekulär lagstiftning och anser att lagarna i ett samhälle ska härledas ur sharia. Islam utgår från Koranen och den så kallade heliga seden, sunna. Denna grundläggande hållning innebär att Muslimska brödraskapet är i opposition till de sekulära värderingar som råder i Västvärlden inom bland annat kvinnors rättigheter, yttrandefrihet, hbtq-rättigheter och religionsfrihet för alla.

Givet är att social sammanhållning och integration blir svåra att genomföra, då sådana trossatser styr tanke och handling.

Imamen i Stockholms moské Mahmoud Khalfi förklarar i DN att han är stolt över att vara inspirerad av Muslimska brödraskapet. Det säger allt om hans livssyn. Någon revolt mot denna totalitära övertygelse har inte märkts bland andra ledande svenska muslimer.

Muslimska Brödrarskapet grundades 1928 men fick vind i seglen och spred sina läror med framgång först i och med den iranska revolutionen 1979, som radikaliserat islam. Kortkort och annan lätt klädsel försvann efterhand i stora delar av den muslimska världen. Slöjan, hijab, blev uniform för anständiga kvinnor.

Den europeiska vänster, som en gång kämpade solidariskt med den spanska arbetarklassen mot francofascismen, lyfte inte ett finger då deras kamrater som stött ayatollah Khomeini, blev förföljda och mördade tillsammans med kurder. Islamofascismen segrade och sitter alltjämt kvar vid makten. Hur kan Yasmine Abdullahi kritisera motstånd mot slöjan som förtryckande religiöst förbud, då hon vet vad som hänt de kämpande kvinnorna i Iran?

När ska sanningen börja få genomslag i alla kretsar i Sverige? Det är bittert att erkänna strukturella misstag, men någonstans måste det börja. Inte minst för de muslimers skull som bara vill vara ifred och sköta sin relation till Gud på egen hand.

Yasmine Abdullahi svarar direkt:

Hej Ullmar,

Det är intressant att du fokuserar på islamism, när min text handlar om islamofobin. Inte en gång uttrycker jag stöd för odemokratiska ideologier. Jag undrar också varifrån du får att muslimer i Sverige skulle efterleva det muslimska brödraskapets linje. Det kanske kommer som en överraskning, men studier visar att majoriteten av svenska muslimer inte är medlemmar i något samfund.

Jag är inte emot att Sverige undersöker vad som föder extrema tankesätt. Men man behöver för den skull inte avfärda ett av de största problemen som Sverige har – nämligen den växande islamofobin.

Yasmine Abdullahi

Kultur 25 maj, 2023

Rushdie släpper loss gudinnekrafter

Salman Rushdie förlorade synen på sitt högra öga efter att ha attackerats med kniv under en föreläsning 2022. Foto: Frank Franklin II/AP.

Episk fantasi om civilisationers ständiga rörelse i uppgång och fall.

I inledningen av Segerstaden, Salman Rushdies femtonde roman, är det 1300-tal och miljön är Vijayanagarriket i södra Indien, en hinduisk högkultur som existerade mellan 1300-och 1600-talet och som utgör ett slags Sydasiens Romarrike. Här har det nyligen utkämpats ett krig mellan två mindre kungadömen och den nioåriga flickan Pampa Kampana bevittnar när hennes mor begår rituellt självmord. Efter denna traumatiska händelse blir Pampa Kampana tagen i besittning av gudinnan Pampa, som ger henne evigt liv och magiska krafter och berättar om hennes kommande öde: hon ska spela en central roll för uppkomsten av staden Bisnaga, ”Segerstaden”.

De krafter som Pampa Kampana får är att genom sitt berättande skapa och ge liv åt Segerstaden. Staden blir genom hennes berättande till ett världens pluralistiska underverk, där kvinnorna får handlingsfrihet och inflytande i ett samhälle som tidigare varit patriarkalt och dominerats av militären. Allt religiöst förtryck försvinner och en smältdegel uppstår där kulturer och religioner tillåts att samexistera.

Men även en berättare som har magiska krafter är så pass mänsklig att hon till slut blir offer för sina egna ambitioner. Under åren som går i stadens historia blir den ena härskaren avlöst av nästa och nästa, och samtidigt som lojaliteterna och maktförhållandena förändras, går också Pampa Kampanas berättande ned sig i maktbegär, missförstånd och glömska.

Segerstaden går småningom över i en militär succession och barbari, för att precis som andra civilisationer till slut falla. Under sina 240 levnadsår låter Pampa Kampana genom sitt berättande dock Segerstaden ständigt återuppstå.

Med Segerstaden har Rushdie skapat en historisk fantasi, inspirerad av både indisk forntidshistoria och hinduisk myt. I detta har Rushdie intresserat sig för civilisationens uppgång och fall och historieskrivningen. I ett stycke säger Pampa Kampana: ”Historia är inte bara konsekvensen av människors handlingar utan också deras glömska.”

Men boken är lika mycket en allegoriskt bländande hyllning till berättandets kraft och uthållighet. Civilisationer kommer och går, men orden och skrifterna består alltid. ”Ord är den enda segraren”, som Pampa Kampana utropar i ett stycke av romanen.

Det är svårt att läsa romanen och inte tänka på priset Rushdie har betalat för sitt engagemang sedan 1988, då Irans ayatolla Khomeini utfärdade en fatwa mot honom, eller på den knivattack som han utsattes för 2022 under en föreläsning som vara nära att kosta honom livet.

Ledare 25 maj, 2023

Skolans halspulsåder blöder – dags att ingripa

De kämpande lärarna behöver vårt stöd. Foto: Anders Wiklund/TT.

Nedskärningar gör att tusentals tjänster försvinner. Lärarna behöver vårt stöd, så låt oss ta till gatorna.

”Ett stålbad.” ”Makabert.” ”Början på slutet för den svenska skolan.”

När regeringens brutala nedskärningar tvingar skolor att sparka personal skräder lärarna inte orden. Därför löper i maj en protestvåg genom landet – Stockholm (6/5), Arvika (13/5), Gävle (23/5), Göteborg (25/5), Umeå (27/5) och Örebro (31/5). Fler städer lär följa.

Varje kartnål vittnar om en egen tragedi.

I Stockholm startade Hanna Garberg och andra upprörda lärare Instagramkontot ”Stockholms skolor larmar” med vittnesmål från svältfödda skolor:

Vi som är kvar ska undervisa, finnas på skolgården och samtidigt ta hand om elever som behöver stöd, som slåss, som behöver gå undan.

I min klass har jag 31 elever, 7 med flera diagnoser och ytterligare 4 med behov av särskilt stöd. I dag har vi två elevassistenter till klassen, till hösten ingen. Vem ska hjälpa? Vem ska lyssna? Vem ska trösta? Och från mitt perspektiv: hur ska jag orka?

I Göteborg går 59 skolor med underskott, och förvaltningen beräknar att 500 tjänster ska försvinna till hösten. I Örebro har man enligt Sveriges Lärare genomgått ett ”stålbad” på över 200 miljoner kronor sedan 2017. ”En så stor andel som cirka 25 procent av eleverna i grundskolan blir inte behöriga till ett nationellt gymnasieprogram”, säger Pär Boström på Sveriges Lärare Örebro. ”Utslagningen börjar redan i grundskolan.”

Detta nyliberala ekonomiska tänkande delar högern med Socialdemokraterna. Det som måste till är alltså ett systemskifte.

Efter protesten gick S-styret i Stockholm med på att skjuta till 102 miljoner – en seger visserligen, men enligt Sveriges Lärare saknas 12 miljarder i skolsektorn och tillfälliga pengar är just tillfälliga. Eller med läraren Hanna Garbergs ord: ”Det är som att få ett litet plåster på en blödande halspulsåder.” (Vi Lärare, 16/5)

Men trots regeringens nedskärningar så påstår Lotta Edholm i söndagens Agenda att hon ”satsar”, och nämner ett sidoprojekt om speciallärare. Men allt som inte är att räkna upp budgeten – på både statlig och kommunal nivå – är att hålla såret öppet.

Det finns alltså fler bovar än ”friskoleministern”, som Daniel Suhonen nyligen kallade henne. De har dock tråkigare namn som ”finanspolitiska ramverket” och ”överskottsmålet” som innebär att Sverige ska eftersträva en onödigt låg statsskuld samt tvinga skolor och sjukhus att göra ett överskott. Principerna infördes på 1990-talet och är alltså inte den naturliga ordning som de ofta framställs som. Dessa årliga nedskärningar kallas sedan för ”effektiviseringar” eller ”reformutrymme” för att föra väljarna bakom ljuset. Detta nyliberala ekonomiska tänkande delar högern med Socialdemokraterna. Det som måste till är alltså ett systemskifte.

Men folket låter sig inte luras. Vi ser ju hur klasserna sväller medan bibliotek och skolgårdar krymper, och hur Sveriges lärare går på knäna för att hjälpa våra barn. Därför vill en majoritet kasta ut de vinstdrivande företagen ur skolan och välfärden, och att det offentliga borde sluta drivas med vinst som syfte.

Lärarna visar vägen genom att ta till gatorna – vi är skyldiga dem att ansluta oss.

Leonidas Aretakis
Chefredaktör på Flamman.leonidas.aretakis@flamman.se
Kultur 24 maj, 2023

I Ester Nilssons värld förenas människorna i köttet

Med bara havregryn i skålen hade ”Egenmäktigt förfarande” blivit en torftig bok.

I Lena Anderssons Egenmäktigt förfarande bjuder huvudpersonen Ester Nilsson över sitt kärleksintresse Hugo Rask på ”gruyèrekyckling med ris och grönsallad” – en maträtt plockad direkt från sjuttiotalets receptkort. Morgonen efter vill Ester bjuda på frukost, men Hugo betackar sig. Han förklarar att frukost för honom inte är något mer än ”energi så att man orkar fram till lunch”. Ester blir frustrerad av hans instrumentella förhållningssätt till maten, och försöker förgäves förklara att frukost är ”mer än att bara äta […] mer än bara energi”.

”Är du hungrig?” är en återkommande replik i Ester Nilsson-böckerna. När jag läste dem tillsammans med min flickvän blev Esters och Hugos matvanor ett stående skämt och samtalsämne. Vi lagade den beiga gruyèrekycklingen till middag och letade upp den ”berömda kiosk” där Ester köper en vegokorv inför sitt första möte på tu man hand med Hugo Rask. Vi besökte till och med det Seven Eleven där Ester äter ett av sina ”mer torftiga morgonmål i livet” – en kaffe och en trekantsmacka utan pålägg. Att äta maten blev ett sätt att förstå Ester och hennes värld.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Jacob Lundberg
Marknadsförare och skribent på Flamman.jacob.lundberg@flamman.se
Kommentar/Kultur 24 maj, 2023

Den samiske arkitekten Joar Nangos Girjegumpi på Venedigbiennalen. Foto: Joar Nango.

Valet står inte mellan Gert Wingårdhs betongklossar och handlagda tegelhus på Östermalm. En arkitekturdebatt som inte besvarar hur de marginaliserade ska bo är inte värd någonting.

Grattis killar! Nu får ni som månat om er progressiva kultur-aura äntligen riskfritt titulera er konservativa. Naturligtvis krävs det att rätt man vid rätt tidpunkt tar skuttet över till andra sidan. Inte oväntat blev det alla statusstressade metrosexuella småbarnspappors idol, den melankoliske Eric Schüldt, som till slut gjorde det. Nu skedde det häromveckan i Expressen, där han delgav sina funderingar efter en promenad i Lärkstan, ett kvarter i centrala Stockholm där de sekelgamla enfamiljsvillorna kostar mellan 70 och 100 miljoner kronor. Varför kan inte fler få bo så här fint? filosoferade han generöst. Sedan följde en punschmyndig uppräkning av Stora Konstnärer, vars ära behöver återställas efter att de utsatts för… ja, någon oklar kränkning. I texten smakar han på ordet med samma vällust och lika många gånger som Jimmie Åkesson sade Skamlös Vinhora i den senaste partiledardebatten. ”Konservativ” – kittlande i munnen som en hantverksöl i en gentrifierad närförort. Den Schüldt pekar ut som hindret för att välfärdens arbetsbin ska få ta del av skönhet är arkitekten Gert Wingårdh, som inte precis gjort sig känd för att rita sossiga flerbostadshus, utan prisats för sina högprofilerade glas- och betongbyggnader beställda av ängsliga kommunpolitiker som velat sätta sin bygd ”på kartan”. De här samma-typ-av-annorlunda-saker i monumentalformat har inte bara gett honom det finaste svenska arkitekturpriset, utan även en topplacering på Arkitekturupprorets dödslista. En tvekamp som således utspelas på en intellektuell yta stor som en laptop. För att ändå visa sig från sin innovativa sida lanserar Schüldt i samma text begreppet historiepositivitet, en benämning som landar misstänkt nära Sverigedemokraternas astigmatiska körsbärsplockning i föreställningen om hur folk bodde och levde förr i tiden. Vågar verkligen ingen vara mer visionär i en så livsviktig fråga som vårt framtida boende, våra livsmiljöer och reella hot mot tak över huvudet? Jo självklart. Men inte här.

När jag skriver det här håller de sista detaljerna på att sättas i årets arkitekturbiennal i Venedig. Den nordiska paviljongen är vikt åt den samiska arkitekten Joar Nango, som de senaste 20 åren ägnat sig åt helt andra saker än triviala fasadfrågor som marmorpilastrar kontra Bauhaus. Fokus för Nango, född i nordnorska Alta 1979, är i stället människans nomadiska historia – och kanske framtid? – och vårt beroende av olika sorters kunskaper i relation till hållbarhet och överlevnadsknep. Ordet fastighet antyder att hus handlar om något solitt och orörligt. Som vi vet är det en illusion. Hus förstörs i krig, spolas bort i översvämningar eller står tomma när lånelöften spricker och avgifter chockhöjs. Människomassor sätts i rörelse. Som sinnebilden för de här tillfälliga livsvillkoren, står i paviljongen något som liknar en husvagn på medar, fylld med det allra nödvändigaste samt med ett litet bibliotek. Girjegumpi: The Sámi architecture library (nordsamiska: girji, bok, och gumpi, en mobil renskötarstuga på slädmedar, ofta dragen av en snöskoter). Litteraturen i den inredda stugan består av rariteter om samisk byggkunskap, aktivism och urfolks specialistkunskap.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Paulina Sokolow
Kulturredaktör och konstvetare.kultur@flamman.se
Inrikes/Nyheter 24 maj, 2023

Barnet uppgav att pappan bet henne ”över hela kroppen” – familjen flyttades till annan kommun

Tidigare civilminister Ida Karikainen ville att fenomenet ”social dumpning” skulle utredas. Nuvarande civilminister Erik Slottner lade ned utredningen. Foto: Jessica Gow, Christine Olsson/TT.

Regeringens nedlagda utredning om ”social dumpning” skapar oro bland kommunpolitiker. Tack vare en JO-anmälan mot Sundbybergs kommun kan Flamman nu ge en unik inblick i hur en familj med stora problem i stället för stöd fick hjälp att flytta.

Det var 2019 som socialtjänsten i Sundbyberg för första gången fick höra talas om familjen. Dokument som Flamman har tagit del av hänvisar till en lång rad orosanmälningar under åren som följer. Polis, privatpersoner, skola och socialjour har alla varnat socialtjänsten. På tre år visar åtminstone fyra utredningar att det med stor sannolikhet förekommer våld i hemmet.

Mamman och pappan slår varandra. Enligt Sundbybergs socialtjänst, som gör utredningarna, är det våld de använder potentiellt dödligt. Pappan i familjen har dessutom vanföreställningar och stoppas av polisen med narkotika på sig.

Detta är en låst artikel. Logga in som prenumerant för att fortsätta läsa.

Stötta Flamman!

Om du vill stödja Flamman kan du Swisha en valfri summa (dock minst 20 kronor) till 123 44 17 630 eller så lösa en prenumeration:

Digital månadsvis (4 nr)
45 kr
Papper månadsvis (4 nr)
59 kr
Tor Gasslander
Redaktionschef. Tipsa om nyheter på 070–2902554.tor.gasslander@flamman.se
Flammanpodden/Inrikes 23 maj, 2023

”Välfärdsstaten är som en fantomsmärta”

Niklas Altermark är docent i statsvetenskap vid Lunds universitet.

Välfärdsforskaren Niklas Altermark gästar Flammans podd Norrskenet för att berätta om nästa stora projekt.

Världen slits sönder av ojämlikhet, säger forskaren Niklas Altermark till Flamman.

– Vi måste väva samman den utmaningen med en förståelse för den klimatomställning som kommer att krävas under de kommande decennierna.

Altermark ska under de två kommande åren granska den svenska välfärdstaten. Den finns inte kvar i samma form som under folkhemstiden, utan har ersatts med ett hybridsystem där dysfunktionaliteten är inbyggd.

– Välfärdsstaten är som en fantomsmärta, det gör ont i oss för att den inte funkar, men skälet till det är att den inte längre finns. Den har blivit något annat.

Bakom forskningsprojektet står tankesmedjan Katalys och pengarna kommer från 6F, som är ett samarbete mellan fackförbunden Byggnads, Elektrikerna, Fastighetsanställdas förbund, Målarna och Seko.

Niklas Altermark har tidigare forskat om funktionshinderpolitik och nedskärningar i flera uppmärksammade projekt. Nu är ämnet alltså välfärden, ett system som enligt Altermark varit kroniskt underfinansierat sedan 90-talet.

Men trots det har den politiska debatten på senare år oftast handlat om helt andra saker, enligt Altermark.

– Socialdemokratin har vävt ett narrativ kring nittiotalet och den hjältemodiga insats man gjorde, och det blir man helt bakbunden av. Det gör att det inte uppfattas som trovärdigt att komma med helt nödvändiga förslag som att vi borde anställa några hundra tusen personer i offentlig verksamhet.

På samma gång, menar han, gör högern allt den kan för att få prata om brott och straff i stället.

– Den svenska högern och den svenska borgerligheten styr debatten dit. De vet såklart att deras välfärdspolitik inte är populär. Det är inte poppis att sänka skatten för höginkomsttagare och skära ned på välfärden.

Lyssna på podd-avsnittet med Niklas Altermark.

Tor Gasslander
Redaktionschef. Tipsa om nyheter på 070–2902554.tor.gasslander@flamman.se
Utrikes 23 maj, 2023

Kampen om det vita guldet

Litium används i batterier i eldrivna fordon, vilket har fått priset på mineralen att snabbt gå upp. Foto: Rodrigo Abd/AP.

Klimatkrisen har på kort tid gjort litium till en av de mest eftertraktade metallerna i världen. I Chile vill regeringen nu nationalisera landets stora industri. Men starka intressen kan förhindra det.

Litium kan användas i allt från smörjoljor till mediciner mot bipolär sjukdom. Men orsaken till att metallen är ordet på allas läppar nuförtiden är dess betydelse för batterierna i eldrivna bilar. Elon Musks Tesla är bara ett av alla de företag som förlitar sig på så kallade litiumjon-batterier för sina fordon.

Ju mer intensiv kampen mot klimatkrisen blir desto viktigare kommer mineraler som litium att bli. Sedan 2020 har priset ökat med flera hundra procent, till en topp på 800 000 kronor per ton i november förra året. Sedan dess har priset sjunkit, främst till följd av att Kina dragit in delar av sina statliga subventioner till sin elbilsindustri efter att efterfrågan sjönk under pandemin. Men då den globala efterfrågan fortfarande är större än produktionen väntas priset stiga igen de närmaste åren.

Den största producenten är Australien. Men den kontinent som hyser de största tillgångarna är Sydamerika, där en tredjedel av de kända litiumreserverna finns. Där har frågan blivit politiskt het sedan vänstern tagit regeringsmakten i flera länder. I Chile, som är världens näst största producent, presenterade president Gabriel Borics regering nyligen ett förslag om att nationalisera industrin. Anledningen är att intäkterna från den lukrativa sektorn ska kunna komma det chilenska folket till del, och att industrins miljöpåverkan ska bli lättare att hantera. Det ledde direkt till braskande rubriker i affärspressen. Det sammanlagda aktievärdet för de två stora privata litiumbolagen i landet, Albemarle och SQM, har sjunkit med 89,6 miljarder kronor sedan förslaget presenterades. I Financial Times varnade konsulter och analytiker till exempel för att utvinningen kommer att bli för dyr i Chile och att investerare kommer att fly landet.

Enligt Thea Riofrancos (bilden), som forskar om litiumutvinning vid Providence College i USA, är sådana utspel att vänta.

– I affärspressen presenteras denna typ av reformer som mycket mer radikala än vad de ibland är. Det är lite skrämselpropaganda. Det används som en utpressningstaktik, säger hon till Flamman.

I själva verket är det chilenska förslaget inte alls så radikalt som det kanske låter. Det rör sig i praktiken om ett så kallat offentligt-privat partnerskap, där statligt ägda företag gör gemensam sak med ett privat företag. Enligt Thea Riofrancos kallar vissa det för ”nyliberal nationalisering”, eftersom denna modell ersatte de fullskaliga nationaliseringar som var vanliga fram till 1970-talet. I Chiles fall går förslaget ut på att uppmuntra de två litiumbolagen i landet att samarbeta med staten efter att deras nuvarande licenser går ut i början av nästa årtionde.

– Under den så kallade rosa vågen med vänsterregeringar i början av 2000-talet tvingades företag att förhandla om sina kontrakt, vilket kallades för nationaliseringar. Företag som ville stanna i gruvsektorn var tvungna att ge en stor andel i utvinningsprojekten till staten. Chile gör inte det. De säger till företagen att om de vill fortsätta verka i landet efter att de nuvarande kontrakten löpt ut måste de anpassa sig till en ny modell, säger Thea Riofrancos.

I praktiken innebär det dock ett tvång, eftersom företagen kommer att tvingas lämna landet om de vägrar.

– Om de vill fortsätta att verka i Chile kommer de att behöva ingå ett samarbete med staten. Huruvida det kommer att skada deras vinster är inte klart än. Det beror på hur förhandlingarna med kongressen avlöper.

En arbetare rör om i utvunnet litium i företaget SQM:s anläggning i Antofagasta i Chile den 19 april 2023. Foto: Rodrigo Abd/AP.

Förslaget kommer mycket riktigt behöva passera parlamentet, där Boric inte har majoritet. Det är därför inte säkert att den slutgiltiga lagen kommer att se ut som regeringen har tänkt sig. Regeringen har visserligen lyckats få igenom en skattehöjning för gruvbolag samt en förkortning av arbetsveckan från 45 till 40 timmar.

Men det är inte mycket som talar för att den chilenska högern kommer att gå Boric till mötes i litiumfrågan. Efter att regeringens förslag på ny grundlag förkastades i en folkomröstning i höstas har oppositionen fått vind i seglen. Det näringslivsvänliga högerblocket blev störst i valet till ny konstituerande församling i början av maj. Och de lär värna om gruvindustrin, där flera personer har kopplingar till den politiska högern, såsom den största aktieägaren i SQM, Julio Ponce, som är en tidigare svärson till diktatorn Augusto Pinochet.

– Oavsett varför högern vann folkomröstningen så är det en indikator på att regeringen är svag just nu. Det kan göra det svårare att få igenom den nya litiumlagen, säger Thea Riofrancos.

Samtidigt visar liknande projekt i Chiles grannländer att det är möjligt att gå längre än vad regeringen föreslår. I både Mexiko och Bolivia har staten tagit full kontroll över sektorn. Men situationen ser annorlunda ut där. I Mexiko finns tillgångar men knappt någon produktion att tala om än. I Bolivia nationaliserades industrin för ett årtionde sedan, men det var före boomen. Sedan dess har landet gått igenom flera faser. Ett offentligt-privat partnerskap med ett tyskt företag revs upp för några år sedan och sedan dess har regeringen försökt få till stånd ett nytt avtal med utländska investerare, hittills utan framgång. Även i Bolivia är produktionen ännu i sin linda.

I Brasilien kommer företaget Sigma att börja utvinna litium nästa år. Avtalet slöts under Jair Bolsonaros regering och det är fortfarande osäkert hur hans efterträdare Lula da Silva ställer sig till projektet.

I inget av dessa fall är produktionen ännu så stor att tunga investerare hotar att fly landet om staten tar kontroll över industrin. Thea Riofrancos utesluter dock inte att det kan bli fallet i Chile, som producerade 39 000 ton litium förra året.

SQM är ett av de två stora litiumbolagen som är aktiva i Atacama-öknen i norra Chile. Foto: Rodrigo Abd/AP.

– Det är möjligt. Alla företag letar efter reserver där det är mest lönsamt och minst riskfyllt. Men det är inte alltid så enkelt heller. Det finns platser med litiumreserver men där ingen utvinning har skett förut. Länder som länge har producerat litium har större makt i förhandlingar med företag, eftersom det är säkrare att investera där. Men det oklart exakt hur stor makten är.

Hon tar Argentina som exempel, som efter Chile och Australien har de största kända fyndigheterna i världen. Där har utvinningen ökat i snabbare takt än i andra länder. Anledningen är att regleringen sköts av regionala regeringar i stället för den nationella, och därför är svagare.

– Det blir en annan maktbalans när en regional guvernör förhandlar med ett multinationellt företag, säger The Riofrancos, och fortsätter:

– Jag tror inte att Albemarle och SQM kommer att lämna Chile om regeringens förslag skulle antas, eftersom lönsamheten i Chile är så hög. Men det är möjligt att nya företag kommer att titta på andra länder med svagare reglering.

Enligt Financial Times är det redan fallet med tre företag, som nu valt bort Chile för sina framtida planer. En aspekt som dock komplicerar bilden ytterligare är att kvaliteten på mineralen varierar från land till land. I Bolivia är fyndigheterna inte lika ädla och vädret runt Potosí-gruvorna gör utvinningen svårare än på andra håll. I Chile däremot utvinns litium med en av de högsta kvaliteterna i världen, vilket ger landet ännu en fördel.

Chiles president Gabriel Boric vill delvis förstatliga litiumsektorn, men efter att regeringen förlorade folkomröstningen om en ny grundlag har högeroppositionen fått vind i seglen. Foto: Esteban Felix/AP.

Det finns även andra som inte är övertygade av Borics planer. Ramón Balcázar är medlem i den ideella organisationen Plurinational Observatory of Andean Salt Flats (OPSAL), doktorand i rural utveckling samt grundare av den lokala organisationen Fundación Tantí in San Pedro de Atacama i norra Chile, där litiumindustrin är koncentrerad i de stora saltöknarna. Han menar att regeringens förslag inte tar tillräcklig hänsyn till litiumindustrins miljöförstörande aspekter, särskilt ifråga om prospekteringen av nya fyndigheter.

– De borde ha gjort mer efterforskningar och gjort en oberoende utvärdering av de sociala och miljömässiga konsekvenserna innan de lät företagen gräva efter fyndigheter, så att vi inte upprepar samma misstag och gör oss beroende av mineralexport, som med koppar och salpeter.

Han är även kritisk till att lagförslaget inte föregicks av någon dialog med medborgare.

– Kontrasten mellan ett bristande offentligt deltagande och en stark företagslobby är oroväckande och motsägelsefull för en progressiv regering, säger Ramón Balcázar.

OPSAL vill se en industri som tar klimatkrisen och det ojämlika förhållandet mellan det globala nord och syd i beaktande.

– Annars kommer vi att reproducera samma koloniala mönster i den gröna omställningens namn. Det kommer att vara kontraproduktivt och fördjupa ojämlikheten och skapa fler konflikter i en redan orolig värld. För att detta ska ske måste regeringar, ideella organisationer och experter i det globala nord lyssna på dem som arbetar, gör oberoende forskning och kämpar mot grön extraktivism.

Chiles regering kan dock visa sig leda en utveckling som kommer att märkas av på andra håll i världen i framtiden.

I länder som Indonesien och Kongo-Kinshasa har regeringar uttryckt en önskan att få större kontroll över sina mineralresurser, inklusive litium. Den allt mer protektionistiska situationen i världen gör också att länder har blivit mer måna om att göra bruk av sina egna resurser. USA har just sjösatt ett enormt projekt för att kartlägga de inhemska fyndigheterna.

– Tidigare importerade man sitt litium, men nu vill alla ha det på sitt eget territorium. Det pågår en snabb förändring, säger Thea Riofrancos.

Kanske kommer de multinationella företagen helt enkelt att få acceptera att staten sätter sig i förarsätet på den litiumdrivna bilen framöver.

Jonas Elvander
Utrikesredaktör och doktorand vid European University Institute i Florens.utrikes@flamman.se